Handelsboikott av Israel er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Det mener Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide. Sammen med stortingsrepresentant fra samme parti, Hans Fredrik Grøvan, har han skrevet en kronikk i avisen Dagen, der de to blant annet gir uttrykk for at Norge tvert imot bør styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten. «Det å rette boikott-våpenet mot en demokratisk rettsstat med fri presse i en region full av verstingstater når det gjelder menneskerettigheter og demokrati, er dessuten dypt urettferdig,» skriver de to KrF-toppene, og fortsetter: «Utenriksdepartementet slo i forrige uke fast at de kommunale vedtakene i Tromsø og Trondheim om boikott av israelske varer ikke er i direkte strid med Norges internasjonale handelsforpliktelser. Hvorvidt de er forenelig med regler for offentlig anskaffelse har ikke departementet vurdert. Uansett, at vedtakene ikke er ulovlig, betyr ikke at de er kloke eller hensiktsmessige. Kommunal Israel-boikott ikke ulovlig  Tvert i mot: For det første utgjør boikott av Israel en negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat. Det er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder. For det andre bidrar ikke boikott til fred, forsoning og dialog. Det skaper heller ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere av at verden ikke er villig til å lytte til deres side av ­saken. For det tredje vil en handelsboikott fra Norges side avskjære Norge fra enhver innflytelse. I dag kan vi fremføre kritikk direkte til israelske myndigheter, vi kan støtte krefter på begge sider som arbeider for fred i regionen og vi kan støtte oppbyggingen av et bærekraftig palestinsk samfunn med grunnleggende helsetjenester og der alle barn får skolegang. For det fjerde er det ikke bra for Norge om norsk handels- og utenrikspolitikk skal variere­ fra kommune til kommune. Det gjør oss uryddig og uforutsigbar for omverdenen. Denne type utenrikspolitiske tiltak bør ­derfor overlates til Stortinget og regjeringen. Boikottaktivister framstiller ofte palestinernes kamp, som en Davids kamp mot Goliat. Mange Israelere oppfatter seg imidlertid både i en Goliat og en David posisjon: Ja, de har en overveldende militærmakt i forhold til Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene. Samtidig er de sårbare i den konflikten de står i med store deler av den muslimske og arabiske verden. Historisk kommer de fra en posisjon som den svakeste og mest sårbare part, og de frykter at om de ikke er på vakt så havner de der igjen. Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon. Det er noe absurd over det at enkelte norske kommunepolitikere bestemmer seg for at med alle verdens diktaturer og autoritære regimer som grovt bryter med menneskerettighetene, så velger man kun å aksjonere mot det eneste demokratiet i Midtøsten. Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett, men det er en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent. VGs redaktør Hanne Skartveit beskriver dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.» Historisk ser vi at når Israel oppfatter at det finnes en vilje til forståelse for deres utfordringer i det internasjonale samfunn, så blir de også mer åpne for å lytte til omverdenens kritikk og innspill. Uansett hva man mener om Oslo-avtalen, så er det interessant at forhandlingene rundt denne avtalen kom i gang ut av et klima der flere og flere land hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel. Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd betød også avslutningen av en diplomatisk kampanje mot Israel ledet fra Moskva. I dagens situasjon, derimot, med det mange israelere oppfatter som en urimelig boikott-politikk og ensidig kritikk, blir resultatet gjerne en automatisk avvisning av ethvert kritisk innspill.»

Handelsboikott av Israel er ikke noe godt bidrag til dialog, forståelse og en fredelig utvikling i Midtøsten. Det mener Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide. Sammen med stortingsrepresentant fra samme parti, Hans Fredrik Grøvan, har han skrevet en kronikk i avisen Dagen, der de to blant annet gir uttrykk for at Norge tvert imot bør styrke handel, forskningssamarbeid og kulturutveksling med Israel, og bygge et nært forhold til dette viktige demokratiet i Midtøsten.

«Det å rette boikott-våpenet mot en demokratisk rettsstat med fri presse i en region full av verstingstater når det gjelder menneskerettigheter og demokrati, er dessuten dypt urettferdig,» skriver de to KrF-toppene, og fortsetter:

«Utenriksdepartementet slo i forrige uke fast at de kommunale vedtakene i Tromsø og Trondheim om boikott av israelske varer ikke er i direkte strid med Norges internasjonale handelsforpliktelser. Hvorvidt de er forenelig med regler for offentlig anskaffelse har ikke departementet vurdert. Uansett, at vedtakene ikke er ulovlig, betyr ikke at de er kloke eller hensiktsmessige.

Kommunal Israel-boikott ikke ulovlig 

Tvert i mot: For det første utgjør boikott av Israel en negativ særbehandling av verdens eneste jødiske stat. Det er dypt urettferdig, og kan i verste fall nøre opp under farlige holdninger til jøder.

For det andre bidrar ikke boikott til fred, forsoning og dialog. Det skaper heller ikke bedre forståelse mellom israelere og palestinere. Tvert i mot, bidrar det til økt mistro, og forsterker følelsen blant israelere av at verden ikke er villig til å lytte til deres side av ­saken.

For det tredje vil en handelsboikott fra Norges side avskjære Norge fra enhver innflytelse. I dag kan vi fremføre kritikk direkte til israelske myndigheter, vi kan støtte krefter på begge sider som arbeider for fred i regionen og vi kan støtte oppbyggingen av et bærekraftig palestinsk samfunn med grunnleggende helsetjenester og der alle barn får skolegang.

For det fjerde er det ikke bra for Norge om norsk handels- og utenrikspolitikk skal variere­ fra kommune til kommune. Det gjør oss uryddig og uforutsigbar for omverdenen. Denne type utenrikspolitiske tiltak bør ­derfor overlates til Stortinget og regjeringen.

Boikottaktivister framstiller ofte palestinernes kamp, som en Davids kamp mot Goliat. Mange Israelere oppfatter seg imidlertid både i en Goliat og en David posisjon: Ja, de har en overveldende militærmakt i forhold til Hamas og de palestinske selvstyremyndighetene.

Samtidig er de sårbare i den konflikten de står i med store deler av den muslimske og arabiske verden. Historisk kommer de fra en posisjon som den svakeste og mest sårbare part, og de frykter at om de ikke er på vakt så havner de der igjen.

Når det internasjonale samfunn er unyansert, urettferdig og ensidig i sin kritikk av Israel bidrar det bare til å styrke de minst forsonlige kreftene i israelsk politikk. Det faktum at Israel kritiseres mer i FN sammenheng enn alle andre land i verden til sammen, er en grov urettferdighet som bare styrker følelsen av isolasjon.

Det er noe absurd over det at enkelte norske kommunepolitikere bestemmer seg for at med alle verdens diktaturer og autoritære regimer som grovt bryter med menneskerettighetene, så velger man kun å aksjonere mot det eneste demokratiet i Midtøsten. Det skaper neppe stor bekymring i Israel isolert sett, men det er en del av en større kampanje som oppfattes svært urimelig og inkonsekvent.

VGs redaktør Hanne Skartveit beskriver dette godt i en kommentar, 12. desember i fjor: «Den israelsk-palestinske konflikten er ikke svart-hvitt. Begge parter har gjort feil, begge har en berettiget frykt for den andre, og begge har grunn til å tvile på den andres vilje. Men at det er Israel som blir mål for boikott, i en region der autoritære versting-regimer er normalen, er vanskelig å forstå.»

Historisk ser vi at når Israel oppfatter at det finnes en vilje til forståelse for deres utfordringer i det internasjonale samfunn, så blir de også mer åpne for å lytte til omverdenens kritikk og innspill.

Uansett hva man mener om Oslo-avtalen, så er det interessant at forhandlingene rundt denne avtalen kom i gang ut av et klima der flere og flere land hadde opprettet diplomatiske forbindelser med Israel. Berlinmurens fall og Sovjetunionens sammenbrudd betød også avslutningen av en diplomatisk kampanje mot Israel ledet fra Moskva.

I dagens situasjon, derimot, med det mange israelere oppfatter som en urimelig boikott-politikk og ensidig kritikk, blir resultatet gjerne en automatisk avvisning av ethvert kritisk innspill.»