Ramadan-festene var nettopp slutt, så ble det igjen festet i Israels arabiske områder, på Vestbredden og i Gaza. Mandag ble skoleavslutningen for elevene i de videregående skolen feiret på en måte som ikke minner mye om norsk russefeiring. Elevene fikk sine vitnemål og karakterer lest opp på skolene. Og ble feiret med familiefester om kvelden, ekstra belysning rundt skoleområdene, fyrverkeri og presentasjon av de beste elevene på TV. Den 18-år gamle gutten i nabobutikken til mine verter innrømmet dagen før at han var nervøs. Det hadde han liten grunn til. For da skolens rektor mandag kl. 10.00, foran skolens ansatte og samtlige elever, leste opp samlekarakteren, viste det seg at han var blant skolens beste. På en skala fra 0 til 100 skåret han 90. "Jeg kunne ha gjort det bedre. Jeg var ikke helt i form under eksamen," sa han beskjedent dagen etter. Nå skal han studere til veterinær på Hebrew University, et av Israels mest prestisjefylte og beste universiteter, som ofte har figurert på lister over verdens hundre beste universitet. Han er glad i dyr, og har de siste årene blitt vegetarianer i protest mot den islamske slaktemetoden, som han mener er dyreplageri. For å komme inn på dette universitetet var kravet 80 poeng. Han var bevisst på å søke seg inn på et israelsk og ikke et palestinsk universitet. Andrevalget hans var et universitet i Haifa. De israelske universitetene har en mye høyere kvalitet enn de palestinske, som dessuten er preget av sterk politisering, mente han. Han hadde sjekket ulike stipendieordninger ved israelske utdanningsinstitusjoner og mente det var mange alternativer å søke på for de israelske araberne. "Men de bruker ikke de mulighetene som finnes," mente han. "Det er et gruppepress mot å søke på palestinske universitet, selv om disse er mye dårligere." Datteren til verten min klarte også målet sitt. Med 76 poeng holdt det akkurat. Kravet for å kunne studere til sykepleier på et palestinsk universitet var 75. Ikke et ekstremt godt resultat, og ikke et veldig godt resultat, men godt, mente faren. Og godt nok var det jo. Uansett eksamensresultater: Avslutningen av skolegangen feires hos alle palestinske familier. Slektninger og venner kommer på besøk, og bringer vanligvis med seg søtsaker. Noen gir også smågaver og penger. Mine verter hadde stort selskap, og hjemme hos nevøen i nabobutikken kom det over 60 gjester. De kom og gikk, men det var trangt, fortalte han dagen etter. Og i Gamlebyen, blant slektningene som jobber i suvenirbutikkene, visste alle at han hadde skåret 90 av 100 poeng, og kom innom butikken hans for å gratulere. For selv om han ikke kom med på "ti på topp"-listen som ble opplest i de palestinske TV-kanalene, var det et resultat som gjorde både familien og slekten stolt. Det ryktes i det hele tatt raskt blant palestinerne. Siden skoleresultatene er offentlige vet alle om en elev har fått en god eller dårlig karakter. I et miljø med mye familieprestisje, og full offentlighet rundt resultatene, kan det nok være vanskelig å komme ut med dårlige skoleresultater. Israel har et uvanlig godt utdanningssystem. Utgifter til utdanning står for omtrent 10% av BNP, og de fleste skoler er subsidiert av staten. Utdanningen består av tre nivåer, grunnskole, ungdomsskole og videregående skole. Elevene er 18 år når de avslutter denne utdanningen og kan søke seg inn på universitetene. Israel er blant de landene innen OECD der den største andelen av befolkningen har høyere utdanning. Også befolkningen i de palestinske selvstyreområdene har forholdsmessig høy utdanning, men av en dårligere kvalitet. Det er ikke uvanlig at israelske arabere og muslimer sender sine barn til kristne privatskoler fordi disse holder høyere standard enn de offentlige skolene.

Jerusalem2Ramadan-festene var nettopp slutt, så ble det igjen festet i Israels arabiske områder, på Vestbredden og i Gaza. Mandag ble skoleavslutningen for elevene i de videregående skolen feiret på en måte som ikke minner mye om norsk russefeiring. Elevene fikk sine vitnemål og karakterer lest opp på skolene. Og ble feiret med familiefester om kvelden, ekstra belysning rundt skoleområdene, fyrverkeri og presentasjon av de beste elevene på TV.

Den 18-år gamle gutten i nabobutikken til mine verter innrømmet dagen før at han var nervøs. Det hadde han liten grunn til. For da skolens rektor mandag kl. 10.00, foran skolens ansatte og samtlige elever, leste opp samlekarakteren, viste det seg at han var blant skolens beste. På en skala fra 0 til 100 skåret han 90. “Jeg kunne ha gjort det bedre. Jeg var ikke helt i form under eksamen,” sa han beskjedent dagen etter.

Nå skal han studere til veterinær på Hebrew University, et av Israels mest prestisjefylte og beste universiteter, som ofte har figurert på lister over verdens hundre beste universitet. Han er glad i dyr, og har de siste årene blitt vegetarianer i protest mot den islamske slaktemetoden, som han mener er dyreplageri. For å komme inn på dette universitetet var kravet 80 poeng.

Han var bevisst på å søke seg inn på et israelsk og ikke et palestinsk universitet. Andrevalget hans var et universitet i Haifa. De israelske universitetene har en mye høyere kvalitet enn de palestinske, som dessuten er preget av sterk politisering, mente han. Han hadde sjekket ulike stipendieordninger ved israelske utdanningsinstitusjoner og mente det var mange alternativer å søke på for de israelske araberne. “Men de bruker ikke de mulighetene som finnes,” mente han. “Det er et gruppepress mot å søke på palestinske universitet, selv om disse er mye dårligere.”

Datteren til verten min klarte også målet sitt. Med 76 poeng holdt det akkurat. Kravet for å kunne studere til sykepleier på et palestinsk universitet var 75. Ikke et ekstremt godt resultat, og ikke et veldig godt resultat, men godt, mente faren. Og godt nok var det jo.

Uansett eksamensresultater: Avslutningen av skolegangen feires hos alle palestinske familier. Slektninger og venner kommer på besøk, og bringer vanligvis med seg søtsaker. Noen gir også smågaver og penger. Mine verter hadde stort selskap, og hjemme hos nevøen i nabobutikken kom det over 60 gjester. De kom og gikk, men det var trangt, fortalte han dagen etter.

Og i Gamlebyen, blant slektningene som jobber i suvenirbutikkene, visste alle at han hadde skåret 90 av 100 poeng, og kom innom butikken hans for å gratulere. For selv om han ikke kom med på “ti på topp”-listen som ble opplest i de palestinske TV-kanalene, var det et resultat som gjorde både familien og slekten stolt.

Det ryktes i det hele tatt raskt blant palestinerne. Siden skoleresultatene er offentlige vet alle om en elev har fått en god eller dårlig karakter. I et miljø med mye familieprestisje, og full offentlighet rundt resultatene, kan det nok være vanskelig å komme ut med dårlige skoleresultater.

Israel har et uvanlig godt utdanningssystem. Utgifter til utdanning står for omtrent 10% av BNP, og de fleste skoler er subsidiert av staten. Utdanningen består av tre nivåer, grunnskole, ungdomsskole og videregående skole. Elevene er 18 år når de avslutter denne utdanningen og kan søke seg inn på universitetene. Israel er blant de landene innen OECD der den største andelen av befolkningen har høyere utdanning.

Også befolkningen i de palestinske selvstyreområdene har forholdsmessig høy utdanning, men av en dårligere kvalitet.

Det er ikke uvanlig at israelske arabere og muslimer sender sine barn til kristne privatskoler fordi disse holder høyere standard enn de offentlige skolene.