Hver femte israeler er araber, de fleste er muslimer. Deres kultur er en del av Israels kultur. I går feiret de at den islamske fastemåneden, Ramadan, var avsluttet. Det betyr ferie og flere dager fri. Den første dagen er tradisjonen at alle menn i slekten besøker alle kvinnelige slektninger. Tusenvis av muslimer kjører rundt på kryss og tvers i Øst Jerusalem, resten av Israel og deler av Judea og Samaria. Det blir det lettere trafikkaos av. Palestinerne har store familer. Det er ikke få onkler, tanter, brødre og søstre, søskenbarn, nevøer og nieser som skal besøkes i løpet av dagen, før kveldens festmåltid. For de fleste kan det nok dreie seg om 20-30 stoppesteder. Mine verter var innom 45, før de var tilbake for å spise lammekjøtt i nabohuset til onkelen. Hensikten er å gratulere hverandre med dagen og holde kontakt med slekten, men det er også en god anledning til å vise frem sine fineste og nyest klær. For det er en tradisjon å kjøpe nye klær til hele familie før Eid-feiringen. Det gir gode dager for kjøpmennene i Øst Jerusalem og Ramallah, og sikkert også i andre palestinske byer og i Gaza (Se video under). På mange måter kan det minne om vår egen julehandel. Det var fullt i gatene da jeg besøkte Ramallah i de siste dagene av Ramadan. Også kveld må man regne med traffikk-kaos i de arabiske områdene i Israel og på Vestbredden. Det er dagen for ungdom til å gå ut på restauranter og for nye familieselskap om kveldene. Mine verter er klar til å ta imot sine søsken. De har slaktet et lam som de selv fødde opp. Det ble tatt med til slaktehuset for noen dager siden. For en nork hundrelapp fikk det skåret halsen over. Innmaten ble tatt ut og pakket for å leveres gratis til fattige beduiner i nærområdet. Resten ble levert til mine venner som renset lammet og puttet inn ris og grønnsaker, før det ble kjørt til en spesialbutikk for koking. Det er få som stiller spørsmålstegn ved den islamske halal-slaktemetoden blant palestinerne. Men jeg traff en ung palestiner som var blitt vegetarianer i protest.  Han var kun 18 år gammel, men de siste to årene hadde kun spist frukt og grønnsaker, og gikk regelmessig til legetilsyn. "Legene sier at jeg er like frisk som mine brødre.  Å drepe dyr på denne måten er  dyreplageri. Dyrene dør ikke med en gang. De har det vond i lang tid etter at halsen er skåre av," mente han. Egentlig er det ikke stor forskjell mellom måltidene under Eid-ferien, og mange av kveldsmåltidene under Ramandan-måneden. Også da er det tradisjon for ikke å spise hjemme, men besøker familie, slektninger og venner. Og ofte arrangeres det store "fellesmiddager" i festlokaler når solen har gått ned, i denne måneden litt før kl. 20.00. Jeg deltok på tre slike "frokoster" i fjor og et par også i år. Med i overkant av et par hundre menn i det ene lokalet, og noen flere hos kvinnene, som også har med seg de yngste barna. Den tradisjonelle maten består av ris med et stykke lam på toppen, humus, salater og falafel. Og selvsagt svisker. Etter hovedmåltidet serveres søtsaker, kaffe og te. Drikkevarene under Ramadan er uvanlige. Den ferske juicen av pressede svisker er kun å få tak i på denne tiden av året. Måltidene pleide å være ferdige til kveldsbønnen som begynte rundt 21.30. Mine verter pleide å be i den lokale moskeen når de ikke var på besøk hos slektninger. En dag fortalte de meg at imamen hadde pratet og Norge og Sverige. De to beste landene i den vestlige verden for muslimer, hadde han sagt. Land der muslimene hadde påført vertslandene viktige verdier. Jeg unnlot å gå inn i noen debatt om akkurat det. Den viktigste dagen under Ramadan, og den helligste dagen i året for muslimene, er den 26. dagen i Ramadan. Den dagen de markerer at profeten fikk sitt budskap fra Allah. Da letter de israelske myndighetene på innreisetillatelsene. Tusenvis av muslimer fra Israel. Vestbredden og Gaza kommer til Gamlebyen i Jerusalem for å be på Tempelhøyden. Under kveldsbønnen i år anslo en palestinsk bekjent som jeg pratet med etter at bønnen var slutt at det kunne ha vært rundt 400 000 mennesker på høyden overfor Klagemuren, der det tidligere stod et jødisk tempel, men nå er plassert to moskeer. I fjor gikk de offisiele tallene ut på en halv million. De bedende stod som sild i en tønne. "Vi kunne ikke bøye oss femover og be på riktig måte, og de som stod ved siden av oss dyttet borti oss," sa en palestiner til meg i fjor. I år var det litt bedre plass, sannsynligvis fordi en alvorlig terroraksjon i Hebron-område førte til nye restriksjoner ved grensen. Kvinnene ber i området rundt Klippemoskeen, og mennene ber i Al Aksa moskeen. Etter kveldsbønnen velger mange å sove i Al Aksa moskeen, som har to etasjer og i overkant av hundre toaletter. For få, klager de palestinerne jeg kjenner. Under selve bønnen bør man uansett ikke føle trang til å komme seg til et toalett. Å trenge seg gjennom folkemengden er tilnærmet umulig, og forsøk på det blir nok heller ikke sett på med blide øyne. Kveldsbønnen på den 26. dagen i Ramadan, er nok heller ikke et gunstig tidspunkt til å få et hjerteinfarkt, selv om det er plassert små ambulansebiler på Tempelhøyden, som kan frakte et pasient til en større ambulanse parkert utenfor Løveporten, en av inngangene til Gamlebyen fra østsiden. Morgenbønnen var ferdig i sekstiden. Men da er mange dratt hjem. Den har likevel godt besøk. Ikke alle palestinerne bryr seg om å bruke adgangen til Israel til å be på Tempelhøyden. I fjor hadde israelske aviser reportasjer om palestinere osm for første gang i deres liv besøkte Tel Aviv og badet i Middelhavet. Under årets kveldsbønn satt jeg selv i Gamlebyen i nærheten av Gravkirken og røkte vannpipe, med et 30-40-talls palestinere, hovedsaklig unge menn, som lot bønn være bønn, og slappet av med egyptisk tobakk istedet. Ramadan er en religiøs høytid. Derfor ble jeg litt overrasket over at en ung palestinsk student som jeg visste gikk regelmessig til bønn, mente at "fellesmpltidene" under Ramadan var "noe av det verste ved vær kultur". Men jeg forstod etter hvert hvorfor. Også en annen palestiner mente det samme: Hensikten med å faste er å få en bedre forståelse for de fattiges problemer, og en bedre forståelse for at mat og drikke ikke er selvfølgelige ting, men gitt oss mennesker av vår Gud, i muslimenes språkbruk av Allah. Når fasten i stedet skeier ut i spiseorgier på kveldstid, overspising og prestisjearrangementer for å vise hvem i slekten som er rikest og mest gavmild, forsvinner fastens egentlige budskap, mente flere muslimer jeg snakket med.

Jan_Simonsen_Israel3-150x15011Hver femte israeler er araber, de fleste er muslimer. Deres kultur er en del av Israels kultur. I går feiret de at den islamske fastemåneden, Ramadan, var avsluttet. Det betyr ferie og flere dager fri. Den første dagen er tradisjonen at alle menn i slekten besøker alle kvinnelige slektninger. Tusenvis av muslimer kjører rundt på kryss og tvers i Øst Jerusalem, resten av Israel og deler av Judea og Samaria. Det blir det lettere trafikkaos av.

Palestinerne har store familer. Det er ikke få onkler, tanter, brødre og søstre, søskenbarn, nevøer og nieser som skal besøkes i løpet av dagen, før kveldens festmåltid. For de fleste kan det nok dreie seg om 20-30 stoppesteder. Mine verter var innom 45, før de var tilbake for å spise lammekjøtt i nabohuset til onkelen.

Hensikten er å gratulere hverandre med dagen og holde kontakt med slekten, men det er også en god anledning til å vise frem sine fineste og nyest klær. For det er en tradisjon å kjøpe nye klær til hele familie før Eid-feiringen. Det gir gode dager for kjøpmennene i Øst Jerusalem og Ramallah, og sikkert også i andre palestinske byer og i Gaza (Se video under). På mange måter kan det minne om vår egen julehandel. Det var fullt i gatene da jeg besøkte Ramallah i de siste dagene av Ramadan.

Også kveld må man regne med traffikk-kaos i de arabiske områdene i Israel og på Vestbredden. Det er dagen for ungdom til å gå ut på restauranter og for nye familieselskap om kveldene. Mine verter er klar til å ta imot sine søsken. De har slaktet et lam som de selv fødde opp. Det ble tatt med til slaktehuset for noen dager siden. For en nork hundrelapp fikk det skåret halsen over. Innmaten ble tatt ut og pakket for å leveres gratis til fattige beduiner i nærområdet. Resten ble levert til mine venner som renset lammet og puttet inn ris og grønnsaker, før det ble kjørt til en spesialbutikk for koking.

Det er få som stiller spørsmålstegn ved den islamske halal-slaktemetoden blant palestinerne. Men jeg traff en ung palestiner som var blitt vegetarianer i protest.  Han var kun 18 år gammel, men de siste to årene hadde kun spist frukt og grønnsaker, og gikk regelmessig til legetilsyn. “Legene sier at jeg er like frisk som mine brødre.  Å drepe dyr på denne måten er  dyreplageri. Dyrene dør ikke med en gang. De har det vond i lang tid etter at halsen er skåre av,” mente han.

Egentlig er det ikke stor forskjell mellom måltidene under Eid-ferien, og mange av kveldsmåltidene under Ramandan-måneden. Også da er det tradisjon for ikke å spise hjemme, men besøker familie, slektninger og venner. Og ofte arrangeres det store “fellesmiddager” i festlokaler når solen har gått ned, i denne måneden litt før kl. 20.00. Jeg deltok på tre slike “frokoster” i fjor og et par også i år. Med i overkant av et par hundre menn i det ene lokalet, og noen flere hos kvinnene, som også har med seg de yngste barna.

Den tradisjonelle maten består av ris med et stykke lam på toppen, humus, salater og falafel. Og selvsagt svisker. Etter hovedmåltidet serveres søtsaker, kaffe og te. Drikkevarene under Ramadan er uvanlige. Den ferske juicen av pressede svisker er kun å få tak i på denne tiden av året. Måltidene pleide å være ferdige til kveldsbønnen som begynte rundt 21.30. Mine verter pleide å be i den lokale moskeen når de ikke var på besøk hos slektninger. En dag fortalte de meg at imamen hadde pratet og Norge og Sverige. De to beste landene i den vestlige verden for muslimer, hadde han sagt. Land der muslimene hadde påført vertslandene viktige verdier. Jeg unnlot å gå inn i noen debatt om akkurat det.

Den viktigste dagen under Ramadan, og den helligste dagen i året for muslimene, er den 26. dagen i Ramadan. Den dagen de markerer at profeten fikk sitt budskap fra Allah. Da letter de israelske myndighetene på innreisetillatelsene. Tusenvis av muslimer fra Israel. Vestbredden og Gaza kommer til Gamlebyen i Jerusalem for å be på Tempelhøyden.

Under kveldsbønnen i år anslo en palestinsk bekjent som jeg pratet med etter at bønnen var slutt at det kunne ha vært rundt 400 000 mennesker på høyden overfor Klagemuren, der det tidligere stod et jødisk tempel, men nå er plassert to moskeer. I fjor gikk de offisiele tallene ut på en halv million. De bedende stod som sild i en tønne. “Vi kunne ikke bøye oss femover og be på riktig måte, og de som stod ved siden av oss dyttet borti oss,” sa en palestiner til meg i fjor. I år var det litt bedre plass, sannsynligvis fordi en alvorlig terroraksjon i Hebron-område førte til nye restriksjoner ved grensen.

Kvinnene ber i området rundt Klippemoskeen, og mennene ber i Al Aksa moskeen. Etter kveldsbønnen velger mange å sove i Al Aksa moskeen, som har to etasjer og i overkant av hundre toaletter. For få, klager de palestinerne jeg kjenner. Under selve bønnen bør man uansett ikke føle trang til å komme seg til et toalett. Å trenge seg gjennom folkemengden er tilnærmet umulig, og forsøk på det blir nok heller ikke sett på med blide øyne. Kveldsbønnen på den 26. dagen i Ramadan, er nok heller ikke et gunstig tidspunkt til å få et hjerteinfarkt, selv om det er plassert små ambulansebiler på Tempelhøyden, som kan frakte et pasient til en større ambulanse parkert utenfor Løveporten, en av inngangene til Gamlebyen fra østsiden. Morgenbønnen var ferdig i sekstiden. Men da er mange dratt hjem. Den har likevel godt besøk.

Ikke alle palestinerne bryr seg om å bruke adgangen til Israel til å be på Tempelhøyden. I fjor hadde israelske aviser reportasjer om palestinere osm for første gang i deres liv besøkte Tel Aviv og badet i Middelhavet. Under årets kveldsbønn satt jeg selv i Gamlebyen i nærheten av Gravkirken og røkte vannpipe, med et 30-40-talls palestinere, hovedsaklig unge menn, som lot bønn være bønn, og slappet av med egyptisk tobakk istedet.

Ramadan er en religiøs høytid. Derfor ble jeg litt overrasket over at en ung palestinsk student som jeg visste gikk regelmessig til bønn, mente at “fellesmpltidene” under Ramadan var “noe av det verste ved vær kultur”. Men jeg forstod etter hvert hvorfor. Også en annen palestiner mente det samme: Hensikten med å faste er å få en bedre forståelse for de fattiges problemer, og en bedre forståelse for at mat og drikke ikke er selvfølgelige ting, men gitt oss mennesker av vår Gud, i muslimenes språkbruk av Allah.

Når fasten i stedet skeier ut i spiseorgier på kveldstid, overspising og prestisjearrangementer for å vise hvem i slekten som er rikest og mest gavmild, forsvinner fastens egentlige budskap, mente flere muslimer jeg snakket med.