Rundt 20 prosent av Israels befolkning er arabere og muslimer. De utgjør også en del av den israelske kulturen. Jan Simonsen besøkte en muslimsk familie under ramadan, og fikk også med seg et besøk hos ortodokse jøder i Jerusalem. I dette reisebrevet forteller han om sine inntrykk etter seks uker i Jerusalem og på Vestbredden: "Onsdag satt jeg på min stampub i Praha og drakk mitt favorittøl, Staropramen. Fredagen før var jeg med på et sabbatmåltid i hjemmet til en ortodoks jødisk rabbiner i Jerusalem, og to dager senere feiret jeg avslutningen av ramadan med gode palestinske venner på Vestbredden. Miljøene, kulturene og religionene var forskjellige. Men grunnleggende er menneskene de samme: Inkluderende og vennlige. Det var en norsk ortodoks jøde som kjente meg igjen i Jerusalem som inviterte meg med på sabbatmåltidet. Han trodde jeg var jøde da jeg ble invitert. Det gikk det rykter om i enkelte jødiske miljøer i Oslo, noe jeg ikke visste, men ble ganske stolt over. Jeg fortalte at det ikke var tilfelle, men han stod ved invitasjonen. Rabbineren hadde gitt ham fullmakt til å invitere med de gjestene han ønsket. Det var åpent hus. Men et stykke å spasere gjennom det mest ortodokse området i Jerusalem. Her er det ingen som kjører bil på sabbaten. Og middagen fjernet i alle fall mine gamle fordommer om at ortodokse jøder er lite inkluderende. Her var vi hjertelig velkomne, og jeg fikk applaus da jeg i en takketale fortalte at jeg ikke var jøde selv, og hvordan jeg så på den jødiske befolkningen i Israel fra utsiden, som preget av visdom, intelligens og humanisme. Det var rundt 70 mennesker som trengte seg sammen i det lille bibliotekrommet til rabbineren. Menn og kvinner for seg, men i samme rom. Vann ble sendt rundt for å vaske hendene, brødet ble brutt, rabbineren talte om behovet for å være hensynsfulle og snille, og det ble sunget fra en sangbok der tekstene stod både på hebraisk og engelsk. Rabbineren brukte begge språk i sin tale, siden det var flere ikke-israelske jøder tilstede. Matfatene ble sendt rundt, med brød, suppe, fisk og kjøtt. Og rabbineren sang hele tiden. Hvordan han samtidig fikk i seg mat vet jeg ikke. Gjestfriheten var stor, og opplevelsen av den typen man kanskje bare får med seg en gang i livet. Takk Abraham, dersom du leser dette. Den muslimske fastemåneden ramadan var slutt samme dagen, og søndagen var vi invitert hjem til mine palestinske venner i en liten landsby utenfor Ramallah for å grille mat og feire den siste av de tre feriedagene, id, sammen med familien og flere av deres slektninger. Mye god mat var det der også, og trivelig å spise utendørs den varme sommerkvelden, i en hage med frodig gressplen, trær, blomster og belysning i ulike farger. Men opplevelsen var ikke ny for meg som hadde bodd med denne familien i hele fastemåneden, og selv hadde fastet i 27 dager, før jeg dro til Tel Aviv med min venn og medarbeider fra Frie Ytringer. I denne måneden, som startet 17.juni, skal man ikke røyke, drikke eller spise mat før solen går ned. Det skjedde i åtte-tiden om kvelden. For muslimene i Israel og på Vestbredden er det like mye en festmåned som en fastemåned. Det er bedre mat enn vanlig på kveldstid, og en tid for å besøke og spise sammen med brødre, søstre, onkler, tanter og søskenbarn, og deres familier. Siden jeg bodde i fem uker, inkludert de fleste dagene under ramadan, sammen med muslimske venner, valgte jeg frivillig å følge reglene, for å vise respekt for mitt vertskap, trene meg opp til å vise litt viljestyrke og slanke meg litt. Og selvsagt: For å føle en annen kultur på kroppen. Jeg ble invitert med på alle de samme festene og kveldsmiddagene som mitt vertskap. Deriblant fem ganger til et selskapslokale i Øst Jerusalem, med rundt 4-500 gjester, delt i to rom etter kjønn. Det var åpenbart litt prestisje å stå ansvarlig for disse arrangementene, som ble kalt "fellesfrokost", selv om den foregikk på kveldstid. Under ramadan er det mange palestinere som snur døgnet på hodet. Måltidene ble ofte startet med et glass vann og en daddel, og bestod oftest av lammekjøtt og ris, humus, falafel og ulike salater, deretter frukt, hvorav jeg ble mest imponert over de de nydelige morellene som dyrkes på Golanhøyden, og avsluttes med søtsaker, kaffe og te. Det mest spesielle å drikke til var den nypressede juicen av dadler og svisker, som stort sett bare er å oppdrive under ramadan. Den var bare spennende og smakte godt. Ramadan er ikke bare en måned hvor man viser litt viljestyrke ved å lide litt først på døgnet for deretter å spise godt og tenke over at mat ikke kommer av seg selv, men er gitt oss av Allah. En god tanke. Vi kristne er jo opptatt av den samme måten å tenke på. Vi ber vår bordbønn og takker vår Gud for maten. Ramadan er også en måned der man kjøper gaver, mest klær, til sine familiemedlemmer, og hjelper de fattige. Den 27.dagen i ramadan var den viktigste. Da deltok rundt 500 000 palestinere fra hele Vestbredden under kveldsbønnen i Al Aqsa-moskeen. Det var trangt om plassen, og alt for få toaletter, fortalte en deltaker til meg. Det var knapt plass til en eneste bedende til, mente han. Det var det største fremmøtet på minst 15 år, og enda flere enn under den første fredagsbønnen under årets ramadan, da Israel åpnet grensene, under klar forutsetning om å stramme inn igjen dersom friheten ble misbrukt. Det ble den. Dagen etter den første fredagsbønnen ble en israelsk politioffiserer kuttet i nakken med en kniv ved Damascus Gate, inngangen til Gamlebyen fra Øst Jerusalem, av en palestiner fra en landsby utenfor Hebron. Noen dager senere angrep en palestinsk kvinne en kvinnelig israelsk soldat med kniv ved grensepasseringen fra Betlehem, og i løpet av uken var det to dødelige terrorangrep på Vestbredden. Så israelerne trakk tilbake tillatelsene til å besøke Israel fra palestinere under 40 år uten ID-kort for resten av fastemåneden, med unntak for denne dagen. Siden bønnen foregikk om kvelden, med ny bønn senere på natten, holdt restaurantene og butikkene, med unntak av suvenirbutikkene, i Gamlebyens kristne og muslimske bydeler åpne. Bare det jødiske kvartalet var stengt. Mine venner og deres slektninger bakte brød og laget humus, og jeg hjalp til sammen med ungene med å pakke brødene i poser med 20 brød i hver. Tilsammen ble det bakt 2000 brød og forberedt ca. 1500 bokser med humus, som i løpet av kvelden ble brakt ned til Tempelhøyden og delt ut gratis til fattige palestinere, slik at de slapp å ga sultne hjem etter bønnen. Ikke alle gikk hjem, forresten. Mange overnattet i moskeen. Ramadan er selvsagt en positiv fest-og høytidsmåned for Israels muslimske arabere og palestinerne på Vestbredden, men har også sine negative sider, mente en ung kristen palestinsk jente som jeg snakket med. Hun mente at det sterke religiøse fokusert og samholdet mellom de palestinske muslimene under fastemåneden styrket muslimenes selvopptatthet og fikk flere muslimer til å oppføre arrogante og dårlig overfor kristne palestinere. Under ramadanfeiringen året før ble hennes søster stoppen på kveldstid i Gamlebyen, slått i ansiktet og frarøvet verdigjenstanden, fortalte hun. Ellers virker det for meg som om forholdet mellom muslimske og kristne palestinere i Jerusalems gamleby er relativt godt. Mine verter og deres familier og slektninger er på god fot med både kristne og jøder, som de både kjenner, prater med og handler med. Da den tyske kirken, Church of the Redeemer, som ligger tvers over gaten for mine venners butikk i Gamleby fikk problemer med en brann i fjor, hjalp muslimene i butikkene rundt til med slukkingen, og de har en god tone til kirkebetjenten. Mens jeg var i Jerusalem sendte Den Islamske Staten ut en video der muslimene i Jerusalem ble oppfordret til å drepe alle kristne i byen. Den kristne jenten jeg pratet med var ikke redd. Hun mente at Israel har et godt etterretningssystem som raskt ville fange opp potensielle IS-terrorister, og følte seg trygg på at IS ikke hadde noen støtte blant den muslimske befolkningen i området. Det var også mine venners oppfatning. IS har absolutt ingen sympati. Det finnes ingen som støtter dem, mente de. Derimot har Hamas styrket sin oppslutning på Vestbredden betydelig de siste årene. Det var vanskelig å finne palestinere som ikke foretrakk Hamas fremfor president Abbas og hans Fatah-bevegelse. Det samsvarer også med meningsmålinger om viser at Hamas styrker sin posisjon på Vestbredden etter hver krig mot Israel, samtidig som krigen reduserer Hamas sin oppslutning på Gaza. Det er ikke vanskelig å forklare. Befolkningen på Gaza opplever på kroppen hvordan Hamas setter dem i fare, mens befolkningen på Vestbredden kun ser nyhetssendinger fra Hamas TV eller fra TV-stasjonene på Vestbredden, som viser døde barn bli båret ut av bygninger ødelagt av israelske raketter. Ti år gamle Mohammad oppdaget et bilde av meg og Netanyahu på min computer. "Er dere venner", spurte han forskrekket. "Han drepte 500 barn". Hvordan forklarer du et barn at det kanskje ikke var med hensikt, og skyldtes at det var et våpenlager i den ødelagte bygningen? De palestinske TV-stasjonene er selvsagt like ensidig i deres nyhetsdekning som NRK. Dessuten viser de program for barn der jødene blir fremstilt negativt, og dramaserier som fremstiller israelske politioffiserer som småsadister som liker å trakassere palestinere, spesielt barn. Heldigvis har palestinerne også tilgang til andre TV-stasjoner, og heldigvis er de tyrkiske kjærlighetsdramaene mest populære hos kvinnene og europeiske fotballkamper mest populære blant gutter og menn. Spesielt dersom Barcelona deltar, det store favorittlaget fortiden både blant jødiske og arabiske barn. Det var stor jubel i "mitt hus" da vi så Barcelona slå Juventus. Men TV-propagandaen fra Gaza-krigene er ikke alene årsaken til Hamas økende popularitet. Den skyldes nok også den økende religiøsiteten blant palestinerne, som har vært påtakelig de siste 15 årene, og ikke minst misnøye med president Abbas og hans Fatah-bevegelse. Det var en gjennomgående oppfatning blant palestinere jeg snakket med at Abbas var gjennomkorrupt. "Han stjeler våre penger og bruker på seg selv. og hjelper ikke syke og fattige", mente mange. De påpekte også at han i løpet av de siste 15 årene ikke hadde fått til noe som helst i forhold til Israel. Han har ikke klart å få istand en fredsløsning med Israel. At det for oss fortoner seg som ulogisk å støtte Hamas fordi Abbas ikke har oppnådd fred, er en annen sak. Men det er likevel en del av bildet. Abbas er rett og slett upopulær. Og de samme palestinerne som sier de ville stemt på Hamas ved et valg, sier også at de er imot terror og ønsker fred med Israel. De ser bare ikke på Hamas som en terroristorganisasjon, men som en ikke-korrupt politisk og religiøs bevegelse".

jan21-150x150Rundt 20 prosent av Israels befolkning er arabere og muslimer. De utgjør også en del av den israelske kulturen. Jan Simonsen besøkte en muslimsk familie under ramadan, og fikk også med seg et besøk hos ortodokse jøder i Jerusalem. I dette reisebrevet forteller han om sine inntrykk etter seks uker i Jerusalem og på Vestbredden:

“Onsdag satt jeg på min stampub i Praha og drakk mitt favorittøl, Staropramen. Fredagen før var jeg med på et sabbatmåltid i hjemmet til en ortodoks jødisk rabbiner i Jerusalem, og to dager senere feiret jeg avslutningen av ramadan med gode palestinske venner på Vestbredden. Miljøene, kulturene og religionene var forskjellige. Men grunnleggende er menneskene de samme: Inkluderende og vennlige.

Det var en norsk ortodoks jøde som kjente meg igjen i Jerusalem som inviterte meg med på sabbatmåltidet. Han trodde jeg var jøde da jeg ble invitert. Det gikk det rykter om i enkelte jødiske miljøer i Oslo, noe jeg ikke visste, men ble ganske stolt over. Jeg fortalte at det ikke var tilfelle, men han stod ved invitasjonen. Rabbineren hadde gitt ham fullmakt til å invitere med de gjestene han ønsket. Det var åpent hus. Men et stykke å spasere gjennom det mest ortodokse området i Jerusalem. Her er det ingen som kjører bil på sabbaten.

Og middagen fjernet i alle fall mine gamle fordommer om at ortodokse jøder er lite inkluderende. Her var vi hjertelig velkomne, og jeg fikk applaus da jeg i en takketale fortalte at jeg ikke var jøde selv, og hvordan jeg så på den jødiske befolkningen i Israel fra utsiden, som preget av visdom, intelligens og humanisme.

Det var rundt 70 mennesker som trengte seg sammen i det lille bibliotekrommet til rabbineren. Menn og kvinner for seg, men i samme rom. Vann ble sendt rundt for å vaske hendene, brødet ble brutt, rabbineren talte om behovet for å være hensynsfulle og snille, og det ble sunget fra en sangbok der tekstene stod både på hebraisk og engelsk. Rabbineren brukte begge språk i sin tale, siden det var flere ikke-israelske jøder tilstede. Matfatene ble sendt rundt, med brød, suppe, fisk og kjøtt. Og rabbineren sang hele tiden. Hvordan han samtidig fikk i seg mat vet jeg ikke. Gjestfriheten var stor, og opplevelsen av den typen man kanskje bare får med seg en gang i livet. Takk Abraham, dersom du leser dette.

Den muslimske fastemåneden ramadan var slutt samme dagen, og søndagen var vi invitert hjem til mine palestinske venner i en liten landsby utenfor Ramallah for å grille mat og feire den siste av de tre feriedagene, id, sammen med familien og flere av deres slektninger. Mye god mat var det der også, og trivelig å spise utendørs den varme sommerkvelden, i en hage med frodig gressplen, trær, blomster og belysning i ulike farger.

Men opplevelsen var ikke ny for meg som hadde bodd med denne familien i hele fastemåneden, og selv hadde fastet i 27 dager, før jeg dro til Tel Aviv med min venn og medarbeider fra Frie Ytringer. I denne måneden, som startet 17.juni, skal man ikke røyke, drikke eller spise mat før solen går ned. Det skjedde i åtte-tiden om kvelden. For muslimene i Israel og på Vestbredden er det like mye en festmåned som en fastemåned. Det er bedre mat enn vanlig på kveldstid, og en tid for å besøke og spise sammen med brødre, søstre, onkler, tanter og søskenbarn, og deres familier.

Siden jeg bodde i fem uker, inkludert de fleste dagene under ramadan, sammen med muslimske venner, valgte jeg frivillig å følge reglene, for å vise respekt for mitt vertskap, trene meg opp til å vise litt viljestyrke og slanke meg litt. Og selvsagt: For å føle en annen kultur på kroppen.

Jeg ble invitert med på alle de samme festene og kveldsmiddagene som mitt vertskap. Deriblant fem ganger til et selskapslokale i Øst Jerusalem, med rundt 4-500 gjester, delt i to rom etter kjønn. Det var åpenbart litt prestisje å stå ansvarlig for disse arrangementene, som ble kalt “fellesfrokost”, selv om den foregikk på kveldstid. Under ramadan er det mange palestinere som snur døgnet på hodet. Måltidene ble ofte startet med et glass vann og en daddel, og bestod oftest av lammekjøtt og ris, humus, falafel og ulike salater, deretter frukt, hvorav jeg ble mest imponert over de de nydelige morellene som dyrkes på Golanhøyden, og avsluttes med søtsaker, kaffe og te. Det mest spesielle å drikke til var den nypressede juicen av dadler og svisker, som stort sett bare er å oppdrive under ramadan. Den var bare spennende og smakte godt.

Ramadan er ikke bare en måned hvor man viser litt viljestyrke ved å lide litt først på døgnet for deretter å spise godt og tenke over at mat ikke kommer av seg selv, men er gitt oss av Allah. En god tanke. Vi kristne er jo opptatt av den samme måten å tenke på. Vi ber vår bordbønn og takker vår Gud for maten. Ramadan er også en måned der man kjøper gaver, mest klær, til sine familiemedlemmer, og hjelper de fattige.

Den 27.dagen i ramadan var den viktigste. Da deltok rundt 500 000 palestinere fra hele Vestbredden under kveldsbønnen i Al Aqsa-moskeen. Det var trangt om plassen, og alt for få toaletter, fortalte en deltaker til meg. Det var knapt plass til en eneste bedende til, mente han. Det var det største fremmøtet på minst 15 år, og enda flere enn under den første fredagsbønnen under årets ramadan, da Israel åpnet grensene, under klar forutsetning om å stramme inn igjen dersom friheten ble misbrukt.

Det ble den. Dagen etter den første fredagsbønnen ble en israelsk politioffiserer kuttet i nakken med en kniv ved Damascus Gate, inngangen til Gamlebyen fra Øst Jerusalem, av en palestiner fra en landsby utenfor Hebron. Noen dager senere angrep en palestinsk kvinne en kvinnelig israelsk soldat med kniv ved grensepasseringen fra Betlehem, og i løpet av uken var det to dødelige terrorangrep på Vestbredden. Så israelerne trakk tilbake tillatelsene til å besøke Israel fra palestinere under 40 år uten ID-kort for resten av fastemåneden, med unntak for denne dagen.

Siden bønnen foregikk om kvelden, med ny bønn senere på natten, holdt restaurantene og butikkene, med unntak av suvenirbutikkene, i Gamlebyens kristne og muslimske bydeler åpne. Bare det jødiske kvartalet var stengt. Mine venner og deres slektninger bakte brød og laget humus, og jeg hjalp til sammen med ungene med å pakke brødene i poser med 20 brød i hver. Tilsammen ble det bakt 2000 brød og forberedt ca. 1500 bokser med humus, som i løpet av kvelden ble brakt ned til Tempelhøyden og delt ut gratis til fattige palestinere, slik at de slapp å ga sultne hjem etter bønnen. Ikke alle gikk hjem, forresten. Mange overnattet i moskeen.

Ramadan er selvsagt en positiv fest-og høytidsmåned for Israels muslimske arabere og palestinerne på Vestbredden, men har også sine negative sider, mente en ung kristen palestinsk jente som jeg snakket med. Hun mente at det sterke religiøse fokusert og samholdet mellom de palestinske muslimene under fastemåneden styrket muslimenes selvopptatthet og fikk flere muslimer til å oppføre arrogante og dårlig overfor kristne palestinere. Under ramadanfeiringen året før ble hennes søster stoppen på kveldstid i Gamlebyen, slått i ansiktet og frarøvet verdigjenstanden, fortalte hun.

Ellers virker det for meg som om forholdet mellom muslimske og kristne palestinere i Jerusalems gamleby er relativt godt. Mine verter og deres familier og slektninger er på god fot med både kristne og jøder, som de både kjenner, prater med og handler med. Da den tyske kirken, Church of the Redeemer, som ligger tvers over gaten for mine venners butikk i Gamleby fikk problemer med en brann i fjor, hjalp muslimene i butikkene rundt til med slukkingen, og de har en god tone til kirkebetjenten.

Mens jeg var i Jerusalem sendte Den Islamske Staten ut en video der muslimene i Jerusalem ble oppfordret til å drepe alle kristne i byen. Den kristne jenten jeg pratet med var ikke redd. Hun mente at Israel har et godt etterretningssystem som raskt ville fange opp potensielle IS-terrorister, og følte seg trygg på at IS ikke hadde noen støtte blant den muslimske befolkningen i området. Det var også mine venners oppfatning. IS har absolutt ingen sympati. Det finnes ingen som støtter dem, mente de.

Derimot har Hamas styrket sin oppslutning på Vestbredden betydelig de siste årene. Det var vanskelig å finne palestinere som ikke foretrakk Hamas fremfor president Abbas og hans Fatah-bevegelse. Det samsvarer også med meningsmålinger om viser at Hamas styrker sin posisjon på Vestbredden etter hver krig mot Israel, samtidig som krigen reduserer Hamas sin oppslutning på Gaza. Det er ikke vanskelig å forklare. Befolkningen på Gaza opplever på kroppen hvordan Hamas setter dem i fare, mens befolkningen på Vestbredden kun ser nyhetssendinger fra Hamas TV eller fra TV-stasjonene på Vestbredden, som viser døde barn bli båret ut av bygninger ødelagt av israelske raketter. Ti år gamle Mohammad oppdaget et bilde av meg og Netanyahu på min computer. “Er dere venner”, spurte han forskrekket. “Han drepte 500 barn”. Hvordan forklarer du et barn at det kanskje ikke var med hensikt, og skyldtes at det var et våpenlager i den ødelagte bygningen?

De palestinske TV-stasjonene er selvsagt like ensidig i deres nyhetsdekning som NRK. Dessuten viser de program for barn der jødene blir fremstilt negativt, og dramaserier som fremstiller israelske politioffiserer som småsadister som liker å trakassere palestinere, spesielt barn.

Heldigvis har palestinerne også tilgang til andre TV-stasjoner, og heldigvis er de tyrkiske kjærlighetsdramaene mest populære hos kvinnene og europeiske fotballkamper mest populære blant gutter og menn. Spesielt dersom Barcelona deltar, det store favorittlaget fortiden både blant jødiske og arabiske barn. Det var stor jubel i “mitt hus” da vi så Barcelona slå Juventus.

Men TV-propagandaen fra Gaza-krigene er ikke alene årsaken til Hamas økende popularitet. Den skyldes nok også den økende religiøsiteten blant palestinerne, som har vært påtakelig de siste 15 årene, og ikke minst misnøye med president Abbas og hans Fatah-bevegelse.

Det var en gjennomgående oppfatning blant palestinere jeg snakket med at Abbas var gjennomkorrupt. “Han stjeler våre penger og bruker på seg selv. og hjelper ikke syke og fattige”, mente mange. De påpekte også at han i løpet av de siste 15 årene ikke hadde fått til noe som helst i forhold til Israel. Han har ikke klart å få istand en fredsløsning med Israel. At det for oss fortoner seg som ulogisk å støtte Hamas fordi Abbas ikke har oppnådd fred, er en annen sak. Men det er likevel en del av bildet. Abbas er rett og slett upopulær. Og de samme palestinerne som sier de ville stemt på Hamas ved et valg, sier også at de er imot terror og ønsker fred med Israel. De ser bare ikke på Hamas som en terroristorganisasjon, men som en ikke-korrupt politisk og religiøs bevegelse”.