"Kirkeklokkene kimer i takt med bønneropene. En amerikaner med navn Edward Schoelwer forteller meg at dansegruppen han er turneleder for, "Dance Theatre of Harlem," skal ha tre forestillinger i landets nest største by. En ung tidligere soldat samler inn penger til velferd for landets soldater. Fem norske damer fra Fagforbundet forteller at de har fått sett landets bakside. Kort sagt: Jeg er i Israel.", skriver Jan Simonsen, som har sendt oss sitt første av flere reisebrev: "Det har vært lysfestival i Jerusalem, operaforestilling ved roten av Masada og homofestival med 180 000 deltakere i Tel Aviv, den uken jeg har vært her. Med andre ord noe for enhver smak. Fredag var det slutt på både lysfestivalen og homofestivalen. Da dro jeg med palestinske venner fra den lille landsbyen Bir Nabala utenfor Jerusalem til Tel Aviv for å grille mat, men ikke pølser, på parkanlegget på sydspissen av Tel Avivs stranpromenade. Da vi kom frem var det enda folksomt på området der scener og øltelt etter homofesten var i ferd med å bli tatt ned. Homoflaggene vaiet i vinden på alle stolpene på veien langs strandpromenaden. Vi valgte å dra videre til parkene langs strendene i Tel Avivs tvillingby, Jaffa. Der var det langt mer trafikk enn normalt. Det nærmet seg Ramadan, og mange palestinere ville bruke den siste anledningen til å grille mat utendørs med familiene sine i dagslyset. Og parkanlegget i Tel Aviv var jo opptatt. Det var nydelige grønne parker, men steinete strender, og området manglet viktige fasiliteter som toaletter. Også her vaiet et homoflagg. Det ble båret rundt på område av fire unge jøder. Det var et stort flagg, og de viftet med det høyt og tydelig. Kanskje for å provosere. Det så det imidlertid ikke ut til at de gjorde. Mine palestinske venner trodde det var flagget til Jamaica. Andre brydde seg kanskje ikke. Vi dro tilbake til strandområdet i Tel Aviv. Der ble homoflagg, øltelt og scener ryddet vekk. De palestinske muslimene overtok, og området ble fylt av griller, mat og arabisk musikk. Slik glir kulturene sammen i det flerkulturelle Israel. Og dersom noen tror at det så ut som en søppelplass etter at flere titalls arabere hadde brukt området til grillfest, må de tro om igjen. De israelske araberne pakker alt søppelet pent sammen og tar det med seg. Parken så ryddigere ut etter at de dro enn den gjorde etter at formiddagens fest var ferdig. I markedet går som vanlig kristne, jøder og muslimer sammen i et kaotisk mylder av ulike bekledninger og språk. Mine palestinske venner har butikk over gaten for den tyske kirken, Church of the Redeemer. Da det var branntilløp i kirken hjalp de muslimske kjøpmennene til med å slukke brannen. Selvsagt gjorde de det. Som vanlig bor jeg på Vestbredden mellom Jerusalem og Ramallah når jeg bor i Israel, og må passere "grensen" til Israel gjennom sikkerhetsmuren daglig. Det er der palestinerne i følge den norske venstresiden daglig blir trakassert. Tull og vas. Å komme seg inn til sentrum av Jerusalem om morgenen er ikke verre enn å kjøre bil inn til Oslos sentrum på samme tiden, og ikke verre enn å vente i fergekøer på Vestlandet. Tidligere kunne det være endel trafikk-kaos når tusenvis av palestinere som jobber i Israel skal hjem på samme tid, og må kjøre samme veien via grensepasseringen. Men det problemet er mindre i år enn i fjor, etter at Israel åpnet en ny grensepassering inn til de palestinske områdene. De israelske soldatene ved sikkerhetsmuren kaster ofte bare et raskt blikk på ID-kortene og passene, eller nøyer seg med å se at du har dem i hånden. Det kan selvsagt hende at du støter på en sur soldat som med hensikt jobber langsomt for å skape kø. Men det er ytterst sjelden. Jeg har funnet en utmerket plass til å jobbe med nettet. En liten Edens hage godt gjemt i Gamlebyens sentrum, med blomster og trær og en fantastisk utsikt. Hagen tilhører Lutheran Guesthouse. Fra hotellets ballkonger kan jeg tenke meg at utsikten må være overveldende. Jeg drikker te og arabisk kaffe. I morgen kan jeg ikke gjøre det lengre. Da starter Ramadan, og jeg har tenkt å bruke anledningen til en slankekur, og glede mine venner med å følge de muslimske reglene. Da må det ventes til kveldstid med å slukke tørsten."

Jan_Simonsen_Israel3-150x15011“Kirkeklokkene kimer i takt med bønneropene. En amerikaner med navn Edward Schoelwer forteller meg at dansegruppen han er turneleder for, “Dance Theatre of Harlem,” skal ha tre forestillinger i landets nest største by. En ung tidligere soldat samler inn penger til velferd for landets soldater. Fem norske damer fra Fagforbundet forteller at de har fått sett landets bakside. Kort sagt: Jeg er i Israel.”, skriver Jan Simonsen, som har sendt oss sitt første av flere reisebrev:

“Det har vært lysfestival i Jerusalem, operaforestilling ved roten av Masada og homofestival med 180 000 deltakere i Tel Aviv, den uken jeg har vært her. Med andre ord noe for enhver smak. Fredag var det slutt på både lysfestivalen og homofestivalen. Da dro jeg med palestinske venner fra den lille landsbyen Bir Nabala utenfor Jerusalem til Tel Aviv for å grille mat, men ikke pølser, på parkanlegget på sydspissen av Tel Avivs stranpromenade. Da vi kom frem var det enda folksomt på området der scener og øltelt etter homofesten var i ferd med å bli tatt ned. Homoflaggene vaiet i vinden på alle stolpene på veien langs strandpromenaden.

Vi valgte å dra videre til parkene langs strendene i Tel Avivs tvillingby, Jaffa. Der var det langt mer trafikk enn normalt. Det nærmet seg Ramadan, og mange palestinere ville bruke den siste anledningen til å grille mat utendørs med familiene sine i dagslyset. Og parkanlegget i Tel Aviv var jo opptatt. Det var nydelige grønne parker, men steinete strender, og området manglet viktige fasiliteter som toaletter.

Også her vaiet et homoflagg. Det ble båret rundt på område av fire unge jøder. Det var et stort flagg, og de viftet med det høyt og tydelig. Kanskje for å provosere. Det så det imidlertid ikke ut til at de gjorde. Mine palestinske venner trodde det var flagget til Jamaica. Andre brydde seg kanskje ikke.

Vi dro tilbake til strandområdet i Tel Aviv. Der ble homoflagg, øltelt og scener ryddet vekk. De palestinske muslimene overtok, og området ble fylt av griller, mat og arabisk musikk. Slik glir kulturene sammen i det flerkulturelle Israel.

Og dersom noen tror at det så ut som en søppelplass etter at flere titalls arabere hadde brukt området til grillfest, må de tro om igjen. De israelske araberne pakker alt søppelet pent sammen og tar det med seg. Parken så ryddigere ut etter at de dro enn den gjorde etter at formiddagens fest var ferdig.

I markedet går som vanlig kristne, jøder og muslimer sammen i et kaotisk mylder av ulike bekledninger og språk. Mine palestinske venner har butikk over gaten for den tyske kirken, Church of the Redeemer. Da det var branntilløp i kirken hjalp de muslimske kjøpmennene til med å slukke brannen. Selvsagt gjorde de det.

Som vanlig bor jeg på Vestbredden mellom Jerusalem og Ramallah når jeg bor i Israel, og må passere “grensen” til Israel gjennom sikkerhetsmuren daglig. Det er der palestinerne i følge den norske venstresiden daglig blir trakassert. Tull og vas. Å komme seg inn til sentrum av Jerusalem om morgenen er ikke verre enn å kjøre bil inn til Oslos sentrum på samme tiden, og ikke verre enn å vente i fergekøer på Vestlandet. Tidligere kunne det være endel trafikk-kaos når tusenvis av palestinere som jobber i Israel skal hjem på samme tid, og må kjøre samme veien via grensepasseringen. Men det problemet er mindre i år enn i fjor, etter at Israel åpnet en ny grensepassering inn til de palestinske områdene. De israelske soldatene ved sikkerhetsmuren kaster ofte bare et raskt blikk på ID-kortene og passene, eller nøyer seg med å se at du har dem i hånden. Det kan selvsagt hende at du støter på en sur soldat som med hensikt jobber langsomt for å skape kø. Men det er ytterst sjelden.

Jeg har funnet en utmerket plass til å jobbe med nettet. En liten Edens hage godt gjemt i Gamlebyens sentrum, med blomster og trær og en fantastisk utsikt. Hagen tilhører Lutheran Guesthouse. Fra hotellets ballkonger kan jeg tenke meg at utsikten må være overveldende. Jeg drikker te og arabisk kaffe. I morgen kan jeg ikke gjøre det lengre. Da starter Ramadan, og jeg har tenkt å bruke anledningen til en slankekur, og glede mine venner med å følge de muslimske reglene. Da må det ventes til kveldstid med å slukke tørsten.”