Jan Simonsen, som er medlem av Norsk-Israelsk Handelskammer, oppholder seg for tiden i Israel, der han blant annet bor hos venner pa Vestbredden. Han passerer daglig sikkerhetsmuren, oppholder seg mye i Gamlebyen, har sett fotball i Hebron, og har planer om a reise til Eilat. De siste to dagene har solen varmet i Jerusalem, etter en kald vinter, men i dag er regnet tilbake, raporterer han. Her er tre reisebrev fra Jan Simonsen med personlige betraktninger: Reisebrev nummer en: Vinteren gir slipp (31.januar) Det er tre ting de israelske butikkeierne i Jerusalems gamleby sier de ikke trenger mer av. Det er kriger, terror og dårlig vær. Den korte Gaza-krigen i november skremte vekk turister og ødela julesalget. Samtidig har Israel hatt den kaldeste vinteren på 45 år.  Da jeg besøkte mine venners butikker i nærheten av Gravkirken i går, var det tomt i gatene, og ikke et eneste salg. Ikke rart. Jerusalem hadde et skikkelig Bergensvær, sju grader pluss og pøsregn. I ukene fremover kommer jeg til å oppholde meg i Israel. Jeg er der blant annet for å besøke gode venner på Vestbredden, og bor privat i en landsby mellom Jerusalem og Ramallah. Det betyr hyppige passeringer ved «grensen» gjennom sikkerhetsgjerdet, som akkurat her i Jerusalem delvis er en mur, delvis et gjerde.  I går gikk det fint. Ingen israelske soldater stanset bilen vår, og det var ingen kø. I motsetning til det inntrykket man kan få av å lese norske medier er det langt fra hver dag bilene fra Vestbredden inn i Jerusalem blir kontrollert. Men det kan skje. Den lengste ventetiden mine palestinske venner har vært utsatt for har vært halvannen time. Selv har jeg opplevd like lang bilkø på et ferjeleie på Vestlandet. Og kontrollene har ført til færre terrorhandlinger, og dermed flere turister og mer penger til de palestinske butikkeierne i gamlebyen i Jerusalem. Jeg ser frem til bedre vær i dagene fremover. Å rømme fra ti minusgrader i Oslo til sju pluss i Jerusalem er tross alt ikke så dumt, men problemet er varmen innendørs, når palestinerne ikke har oppvarming. Å rømme fra 20 varmegrader i en leilighet i Oslo til sju varmegrader utenfor Jerusalem, er kanskje ikke like attraktivt. Men det er fint å treffe igjen gode venner, varme mennesker som tar imot deg med begeistring og ubegrenset gjestfrihet, og jublende barn som får lov til å være oppe noen timer lengre på grunn av besøket fra Norge. Det varmer i det kalde været/ Reisebrev nummer to: Fotballkamp i Hebron (1.februar) I dag besøkte jeg Hebron på Vestbredden for fjerde gang. Tidligere har det vært for å besøke de norske politistyrkene i byen, sammen med stortingets justiskomite, for å besøke de jødiske bosetterne, og for å besøke en palestinsk organisasjon som hjelper autistiske barn. Denne gangen var det for å overvære en fotballkamp mellom hjemmelaget fra Hebron og et lag fra Betlehem. Alt var lagt til rette på den lille stadion for å forhindre en lokal palestinsk borgerkrig. Mellom de to lagenes tilhengere var det bygd et solid sikkerhetsgjerde, oppå en mur. Og foran sikkerhetsgjerdet/muren var det utplassert politistyrker med hjelmer, batonger og skjold. Så kunne kampen begynne, på et stadion med bare ståplasser, og med et par tusen tilskuere, hvorav nitti prosent holdt med hjemmelaget. Det var tribuner kun i den ene svingen og den ene langsiden, og ballen ble ofte sparket over det høye gjerdet bak det ene målet. Men naboene var raske med å sparke den tilbake. Det hele minnet meg om min barndom, da jeg dro til «Jarlabanen» i Stavanger, der Jarl spilte sine hjemmekamper. Vi stilte oss bak nettinggjerdet for å se kampen gratis, og kastet baller som gikk over gjerdet tilbake til fotballspillerne. Det var god stemning på hjemmelagets tribune. Ikke mye sang, men voldsomme pipe, -og plystrekonserter hver gang bortelaget nærmet seg hjemmelagets mål. Publikum mente vel at det ville ødelegge konsentrasjonen for bortelaget. Det bølget frem og tilbake til godt ute i andre omgangen, da en Betlehem-spiller omsider fikk sparket ballen i eget mål. Jubelen steg mot den mørke og regntunge Hebron-himmelen. Roligere ble det ikke få minutter før slutt da høyrevingen scoret på et lavt skudd fra spiss vinkel. Da jallet Allah akbar- ropene over stadion. Personlig tror jeg imidlertid ikke at noen gud gidder å blande seg opp i en lokal fotballkonflikt mellom Betlehem og Hebron. Gudene har nok viktigere ting å ta seg av. Kampen endte til slutt med tre mål for hjemmelaget, og ingen mål for laget fra Betlehem, etter en fin lobb fra en spiller som var alene med keeper. Jeg har sett mange norske eliteseriespillere misse i slike situasjoner. Så dro vi tilbake til landsbyen Berna Bela mellom Jerusalem og Ramallah, på andre siden av Jerusalem. Til de som tror på blaffen om at palestinerne daglig må gjennomgå kontroller og trakasseringer: Heller ikke i dag ble vi kontrollert, selv om jeg kjørt med tre palestinere i bilen, og med palestinske bilskilt ut av Hebron og inn i Israel. Soldaten vinket oss bare høflig forbi. I morges da vi kjørt fra Ramallah-siden og gjennom sikkerhetsgjerdet inn i Jerusalem, måtte vi vise pass mens vi satt i bilen. Det var en liten kø som gjorde at vi brukte 7 minutter på å passere «grensen».  Av syv passeringer inn og ut av Israel har mine palestinske venner og meg kun måttet vise ID-kort og pass denne ene gangen. Jeg har opplevd større irritasjoner ved å vente på ferjeleier på Vestlandet. Reisebrev nummer tre: Passering av sikkerhetsgjerdet (3.februar) «Dette området tilhører de palestinske selvstyremyndighetene. Forbudt for israelere. Det er farlig, og derfor også forbudt etter israelsk lov». Skiltet på israelsk side av «grensepasseringen» gjennom sikkerhetsmuren i Jerusalem forteller oss at de israelske myndighetene frykter at jøder som reiser inn i palestinske områder skal bli kidnappet eller drept. Det står ikke noe tilsvarende skilt på andre siden av sikkerhetsgjerdet. Det er trygt for palestinere overalt i Israel. Selv om skiltet bruker betegnelsen «israelere» er det i praksis jødene som advares. Ingen israelske arabere er selvsagt i fare når de besøker sine familier på Vestbredden. Jøder som skal besøke slektninger i bosetningene i det samme området må kjøre på egne veier som starter i Israel og er bygget med piggtrådgjerder langs enkelte strekninger, og på en måte som gjør det umulig å ta seg innpå dem fra de palestinske områdene. Veiene går til jødiske bosetninger som er godt bevoktet og ofte har piggtrådgjerder rundt. Samtidig som jødene diskrimineres og er i livsfare dersom de beveger seg fritt i det samme området der jeg for tiden bor, kan jeg kjøre med mine palestinske venner inn i Israel, til alle de israelske byene, og spasere i gatene, uten at de er i nærhetene av å være i fare. Likevel er norske medier oftest mest opptatt av den påståtte trakasseringen som palestinerne gjennomgår når de passer inn i Israel eller stanses i ulike kontrollposter.  Men i dag passerte jeg for åttende gang grensen mellom Israel og områdene til de palestinske selvstyremyndighetene.  Det var andre gang vi måtte stanse bilen og vise pass og ID-kort.  Det tok ett minutt, og fordi det alltid blir litt kø når biler må bremse ned, tok det ni minutter å passere inn i Israel. Det tok like lang tid på hjemturen, uten kontroll, fordi det var kø av palestinske biler på vei hjem fra arbeid i Israel. Det er kanskje verd å merke seg at det jobber så mange palestinere i Israel at det fører til bilkøer når de drar hjem fra jobb, mens jødene advares om at det er forbundet med livsfare å kjøre inn i de palestinske områdene.

Jan Simonsen, som er medlem av Norsk-Israelsk Handelskammer, oppholder seg for tiden i Israel, der han blant annet bor hos venner pa Vestbredden. Han passerer daglig sikkerhetsmuren, oppholder seg mye i Gamlebyen, har sett fotball i Hebron, og har planer om a reise til Eilat. De siste to dagene har solen varmet i Jerusalem, etter en kald vinter, men i dag er regnet tilbake, raporterer han. Her er tre reisebrev fra Jan Simonsen med personlige betraktninger:

Reisebrev nummer en: Vinteren gir slipp (31.januar)

Det er tre ting de israelske butikkeierne i Jerusalems gamleby sier de ikke trenger mer av. Det er kriger, terror og dårlig vær. Den korte Gaza-krigen i november skremte vekk turister og ødela julesalget. Samtidig har Israel hatt den kaldeste vinteren på 45 år.  Da jeg besøkte mine venners butikker i nærheten av Gravkirken i går, var det tomt i gatene, og ikke et eneste salg. Ikke rart. Jerusalem hadde et skikkelig Bergensvær, sju grader pluss og pøsregn.

I ukene fremover kommer jeg til å oppholde meg i Israel. Jeg er der blant annet for å besøke gode venner på Vestbredden, og bor privat i en landsby mellom Jerusalem og Ramallah. Det betyr hyppige passeringer ved «grensen» gjennom sikkerhetsgjerdet, som akkurat her i Jerusalem delvis er en mur, delvis et gjerde.  I går gikk det fint. Ingen israelske soldater stanset bilen vår, og det var ingen kø. I motsetning til det inntrykket man kan få av å lese norske medier er det langt fra hver dag bilene fra Vestbredden inn i Jerusalem blir kontrollert.

Men det kan skje. Den lengste ventetiden mine palestinske venner har vært utsatt for har vært halvannen time. Selv har jeg opplevd like lang bilkø på et ferjeleie på Vestlandet. Og kontrollene har ført til færre terrorhandlinger, og dermed flere turister og mer penger til de palestinske butikkeierne i gamlebyen i Jerusalem.

Jeg ser frem til bedre vær i dagene fremover. Å rømme fra ti minusgrader i Oslo til sju pluss i Jerusalem er tross alt ikke så dumt, men problemet er varmen innendørs, når palestinerne ikke har oppvarming. Å rømme fra 20 varmegrader i en leilighet i Oslo til sju varmegrader utenfor Jerusalem, er kanskje ikke like attraktivt. Men det er fint å treffe igjen gode venner, varme mennesker som tar imot deg med begeistring og ubegrenset gjestfrihet, og jublende barn som får lov til å være oppe noen timer lengre på grunn av besøket fra Norge. Det varmer i det kalde været/

Reisebrev nummer to: Fotballkamp i Hebron (1.februar)

I dag besøkte jeg Hebron på Vestbredden for fjerde gang. Tidligere har det vært for å besøke de norske politistyrkene i byen, sammen med stortingets justiskomite, for å besøke de jødiske bosetterne, og for å besøke en palestinsk organisasjon som hjelper autistiske barn. Denne gangen var det for å overvære en fotballkamp mellom hjemmelaget fra Hebron og et lag fra Betlehem.

Alt var lagt til rette på den lille stadion for å forhindre en lokal palestinsk borgerkrig. Mellom de to lagenes tilhengere var det bygd et solid sikkerhetsgjerde, oppå en mur. Og foran sikkerhetsgjerdet/muren var det utplassert politistyrker med hjelmer, batonger og skjold.

Så kunne kampen begynne, på et stadion med bare ståplasser, og med et par tusen tilskuere, hvorav nitti prosent holdt med hjemmelaget. Det var tribuner kun i den ene svingen og den ene langsiden, og ballen ble ofte sparket over det høye gjerdet bak det ene målet. Men naboene var raske med å sparke den tilbake. Det hele minnet meg om min barndom, da jeg dro til «Jarlabanen» i Stavanger, der Jarl spilte sine hjemmekamper. Vi stilte oss bak nettinggjerdet for å se kampen gratis, og kastet baller som gikk over gjerdet tilbake til fotballspillerne.

Det var god stemning på hjemmelagets tribune. Ikke mye sang, men voldsomme pipe, -og plystrekonserter hver gang bortelaget nærmet seg hjemmelagets mål. Publikum mente vel at det ville ødelegge konsentrasjonen for bortelaget.

Det bølget frem og tilbake til godt ute i andre omgangen, da en Betlehem-spiller omsider fikk sparket ballen i eget mål. Jubelen steg mot den mørke og regntunge Hebron-himmelen. Roligere ble det ikke få minutter før slutt da høyrevingen scoret på et lavt skudd fra spiss vinkel. Da jallet Allah akbar- ropene over stadion. Personlig tror jeg imidlertid ikke at noen gud gidder å blande seg opp i en lokal fotballkonflikt mellom Betlehem og Hebron. Gudene har nok viktigere ting å ta seg av.

Kampen endte til slutt med tre mål for hjemmelaget, og ingen mål for laget fra Betlehem, etter en fin lobb fra en spiller som var alene med keeper. Jeg har sett mange norske eliteseriespillere misse i slike situasjoner.

Så dro vi tilbake til landsbyen Berna Bela mellom Jerusalem og Ramallah, på andre siden av Jerusalem. Til de som tror på blaffen om at palestinerne daglig må gjennomgå kontroller og trakasseringer: Heller ikke i dag ble vi kontrollert, selv om jeg kjørt med tre palestinere i bilen, og med palestinske bilskilt ut av Hebron og inn i Israel. Soldaten vinket oss bare høflig forbi. I morges da vi kjørt fra Ramallah-siden og gjennom sikkerhetsgjerdet inn i Jerusalem, måtte vi vise pass mens vi satt i bilen. Det var en liten kø som gjorde at vi brukte 7 minutter på å passere «grensen».  Av syv passeringer inn og ut av Israel har mine palestinske venner og meg kun måttet vise ID-kort og pass denne ene gangen. Jeg har opplevd større irritasjoner ved å vente på ferjeleier på Vestlandet.

Reisebrev nummer tre: Passering av sikkerhetsgjerdet (3.februar)

«Dette området tilhører de palestinske selvstyremyndighetene. Forbudt for israelere. Det er farlig, og derfor også forbudt etter israelsk lov». Skiltet på israelsk side av «grensepasseringen» gjennom sikkerhetsmuren i Jerusalem forteller oss at de israelske myndighetene frykter at jøder som reiser inn i palestinske områder skal bli kidnappet eller drept. Det står ikke noe tilsvarende skilt på andre siden av sikkerhetsgjerdet. Det er trygt for palestinere overalt i Israel.

Selv om skiltet bruker betegnelsen «israelere» er det i praksis jødene som advares. Ingen israelske arabere er selvsagt i fare når de besøker sine familier på Vestbredden. Jøder som skal besøke slektninger i bosetningene i det samme området må kjøre på egne veier som starter i Israel og er bygget med piggtrådgjerder langs enkelte strekninger, og på en måte som gjør det umulig å ta seg innpå dem fra de palestinske områdene. Veiene går til jødiske bosetninger som er godt bevoktet og ofte har piggtrådgjerder rundt.

Samtidig som jødene diskrimineres og er i livsfare dersom de beveger seg fritt i det samme området der jeg for tiden bor, kan jeg kjøre med mine palestinske venner inn i Israel, til alle de israelske byene, og spasere i gatene, uten at de er i nærhetene av å være i fare.

Likevel er norske medier oftest mest opptatt av den påståtte trakasseringen som palestinerne gjennomgår når de passer inn i Israel eller stanses i ulike kontrollposter.  Men i dag passerte jeg for åttende gang grensen mellom Israel og områdene til de palestinske selvstyremyndighetene.  Det var andre gang vi måtte stanse bilen og vise pass og ID-kort.  Det tok ett minutt, og fordi det alltid blir litt kø når biler må bremse ned, tok det ni minutter å passere inn i Israel.

Det tok like lang tid på hjemturen, uten kontroll, fordi det var kø av palestinske biler på vei hjem fra arbeid i Israel. Det er kanskje verd å merke seg at det jobber så mange palestinere i Israel at det fører til bilkøer når de drar hjem fra jobb, mens jødene advares om at det er forbundet med livsfare å kjøre inn i de palestinske områdene.