Direktør og Channel 10 reporter Shlomi Eldars dokumentar, historien om det desperat syke palestinske barnet Mohammed, hans militante mor, og hans israelske lege, kan vinne Oscar som beste dokumentarfilm, melder Haaretz. Den israelske dokumentaren Precious Life er plukket ut blant de 15 filmene som går videre i konkurransen om å bli Oscar-nominert. Direktør Shlomi Eldars rørende filmdokumentar er en saga som blant annet handler om et fantastisk løp for å redde livet til en desperat syk palestinsk baby. Barnets militante mor, en israelsk lege og Eldar, Kanal 10 Gaza korrespondent, er stjernene i dokumentaren, som hadde premiere på Jerusalem Film Festival i juli og siden har vært vist i filmfestivaler for dokumentarfilmer rundt om i verden. Eldar hørte nyheten om Oscar-nominasjonen etter at han hadde tatt filmen til New York jødiske film festival, skriver Haaretz. Vi har tidligere skrevet om filmen som forteller historien om en palestinsk arabisk baby fra Gaza med en sjelden sykdom, som blir behandlet i Tel-Hashomer Hospital i Israel. Legen, en israelsk jøde, sier at operasjonen som kan redde barnet koster 55 000 dollar. Shlomi Eldar bestemmer seg for å rapportere om dette i et forsøk på å skaffe penger til barnet. Etter rapporten blir han oversvømt med telefonsamtaler fra israelere som ønsker å hjelpe. En israelsk jøde, som mistet sin sønn i en kamp med palestinerne, tilbyr å donere alle pengene med en gang, så lenge han forblir anonym. Som en konsekvens av Eldar innsats for å redde babyen utvikler han et intimt forhold til barnets mor. Men likevel: Denne idylliske situasjonen utviklet seg til en dyp krise. Fra en uskyldig samtale om religiøse helligdager, går Raida Abu Mustafa inn i en smertefull monolog om kulturen i shahids -- martyrene -- og innrømmer at hun ønsker å se sin sønn begå et selvmordsangrep i Jerusalem. “Jerusalem er vårt,” erklærer hun. “Vi er alle for Jerusalem, hele nasjonen, ikke bare en million, oss alle. Forstår du hva det betyr,  alle av oss?” Hun forteller Eldar nøyaktig hva hun har i tankene. “For oss er døden en naturlig ting. Vi er ikke redde for døden. Fra det minste barnet, enda mindre enn Mohammed, til de eldste personer, vil vi alle ofre oss selv for Jerusalem. Vi føler vi har rett til det. Du er fri til å være sint, så vær sint. ” Og Eldar blir sint. “Så hvorfor kjempet du for å redde din sønns liv, hvis du sier at døden er en vanlig ting for folk?” refser han i et av de mest dram¬tiske øyeblikkene i filmen. “Det er en vanlig ting, smiler hun til ham. “Livet er ikke kostbart. Livet er dyrebart, men ikke for oss. For oss er livet ingenting, ikke verdt noen ting. Det er derfor vi har så mange selvmordsbombere. De er ikke redd for døden. Ingen av oss, ikke engang barna, er redd for døden. Det er naturlig for oss. Etter at Mohammed blir bra, vil jeg absolutt at han skal være en Shahid. Hvis det er for Jerusalem, så er det ikke noe problem. For deg er det vanskelig, jeg vet; med oss, der er skrik av glede og lykke når noen faller som en Shahid. For oss en Shahid er en enorm ting. ” Det er nok til å ødelegge Eldars motivasjon og oppløse all medfølelse han hadde for Raida og Mohammed. “Det var en helt forfer¬delig rift,” minnes han. «Etter at jeg så hvor intenst hun kjempet for sin sønns liv, kunne jeg ikke akseptere det hun sa. Jeg hadde sett henne stå i timevis, kjærtegnet ham, varmer han opp, kysset ham. På den tiden hadde jeg også et spedbarn på Mohammeds alder hjemme. Jeg kunne ikke forstå hvor det kom fra i henne. Jeg var knust. Det hele var så paradoksalt, også, fordi akkurat da hun snakket om shahids kom to jødiske kvinner inn i rommet og ga henne leker og en barnevogn som presenterer.” Raida’s tilståelse var helt på kant med Eldars oppfatning av henne fram til da: “Hele tiden jeg fulgte henne så jeg en omsorgsfull mor som var ved sin baby’s seng natt og dag. Hun ville ikke spise, hun mistet vekt og hun gråt. Jeg selv sørget for at hun spiste. Jeg så henne besvime da hun fikk opplyst at det var liten sjanse for at hennes sønn ville bli frisk. Jeg så henne da hun ble fortalt at det ikke lenger var en sjanse, og hun sto der og klappet Mohammed, med tårer i øynene.” “Så jeg var ikke i stand til å forklare hvorfor hun på den ene siden kjempet for sitt barns liv, men samtidig fortalte meg at hans liv ikke er edelt. Jeg hadde aldri trodde jeg ville høre det fra henne. Det er derfor jeg bestemte meg for å slutte skytingen av filmen. Jeg hadde kommet for å fortelle en vakker historie, ikke en historie om en mor som desti¬nerte sin sønn til å bli en selvmordbomber. ” På spørsmål fra en israelsk avis om hva han følte da hun sa det til ham, svarer Shlomi Eldar: «At jeg hadde blitt forrådet, at det var en kniv i ryggen. Jeg ville ikke se Raida lenger. Jeg spurte meg selv:” Vel, er det en konklusjon som kommer fra denne historien? “Til slutt begynte jeg å filme igjen. Hvorfor? Jeg har ikke et godt svar, jeg tror det var fra nysgjerrighet. Jeg ønsket å løse mysteriet for meg selv. Noe inni meg sa at det var utenkelig. Noe som forklarer hva hun sa kommer senere i filmen. Jeg ønsker ikke å gi for mye bort. Jeg vil bare nevne at kampen for Muhammeds liv foregår parallelt til krigen mellom Israel og Hamas i Gaza, og kaster Raida mellom en stein og et hardt sted, konfron¬terer henne med grusomme dilemmaer. ” Et lite klipp fra filmen: httpv://www.youtube.com/watch?v=8MEYpvGWoEk&feature=player_embedded httpv://www.youtube.com/watch?v=JerFtui9gPU&feature=related

Direktør og Channel 10 reporter Shlomi Eldars dokumentar, historien om det desperat syke palestinske barnet Mohammed, hans militante mor, og hans israelske lege, kan vinne Oscar som beste dokumentarfilm, melder Haaretz. Den israelske dokumentaren Precious Life er plukket ut blant de 15 filmene som går videre i konkurransen om å bli Oscar-nominert. Direktør Shlomi Eldars rørende filmdokumentar er en saga som blant annet handler om et fantastisk løp for å redde livet til en desperat syk palestinsk baby.

Barnets militante mor, en israelsk lege og Eldar, Kanal 10 Gaza korrespondent, er stjernene i dokumentaren, som hadde premiere på Jerusalem Film Festival i juli og siden har vært vist i filmfestivaler for dokumentarfilmer rundt om i verden. Eldar hørte nyheten om Oscar-nominasjonen etter at han hadde tatt filmen til New York jødiske film festival, skriver Haaretz.

Vi har tidligere skrevet om filmen som forteller historien om en palestinsk arabisk baby fra Gaza med en sjelden sykdom, som blir behandlet i Tel-Hashomer Hospital i Israel. Legen, en israelsk jøde, sier at operasjonen som kan redde barnet koster 55 000 dollar. Shlomi Eldar bestemmer seg for å rapportere om dette i et forsøk på å skaffe penger til barnet.

Etter rapporten blir han oversvømt med telefonsamtaler fra israelere som ønsker å hjelpe. En israelsk jøde, som mistet sin sønn i en kamp med palestinerne, tilbyr å donere alle pengene med en gang, så lenge han forblir anonym. Som en konsekvens av Eldar innsats for å redde babyen utvikler han et intimt forhold til barnets mor.

Men likevel: Denne idylliske situasjonen utviklet seg til en dyp krise. Fra en uskyldig samtale om religiøse helligdager, går Raida Abu Mustafa inn i en smertefull monolog om kulturen i shahids — martyrene — og innrømmer at hun ønsker å se sin sønn begå et selvmordsangrep i Jerusalem.

“Jerusalem er vårt,” erklærer hun. “Vi er alle for Jerusalem, hele nasjonen, ikke bare en million, oss alle. Forstår du hva det betyr,  alle av oss?”

Hun forteller Eldar nøyaktig hva hun har i tankene. “For oss er døden en naturlig ting. Vi er ikke redde for døden. Fra det minste barnet, enda mindre enn Mohammed, til de eldste personer, vil vi alle ofre oss selv for Jerusalem. Vi føler vi har rett til det. Du er fri til å være sint, så vær sint. ”

Og Eldar blir sint. “Så hvorfor kjempet du for å redde din sønns liv, hvis du sier at døden er en vanlig ting for folk?” refser han i et av de mest dram¬tiske øyeblikkene i filmen.

“Det er en vanlig ting, smiler hun til ham. “Livet er ikke kostbart. Livet er dyrebart, men ikke for oss. For oss er livet ingenting, ikke verdt noen ting. Det er derfor vi har så mange selvmordsbombere. De er ikke redd for døden. Ingen av oss, ikke engang barna, er redd for døden. Det er naturlig for oss. Etter at Mohammed blir bra, vil jeg absolutt at han skal være en Shahid. Hvis det er for Jerusalem, så er det ikke noe problem. For deg er det vanskelig, jeg vet; med oss, der er skrik av glede og lykke når noen faller som en Shahid. For oss en Shahid er en enorm ting. ”

Det er nok til å ødelegge Eldars motivasjon og oppløse all medfølelse han hadde for Raida og Mohammed.

“Det var en helt forfer¬delig rift,” minnes han. «Etter at jeg så hvor intenst hun kjempet for sin sønns liv, kunne jeg ikke akseptere det hun sa. Jeg hadde sett henne stå i timevis, kjærtegnet ham, varmer han opp, kysset ham. På den tiden hadde jeg også et spedbarn på Mohammeds alder hjemme. Jeg kunne ikke forstå hvor det kom fra i henne. Jeg var knust. Det hele var så paradoksalt, også, fordi akkurat da hun snakket om shahids kom to jødiske kvinner inn i rommet og ga henne leker og en barnevogn som presenterer.”

Raida’s tilståelse var helt på kant med Eldars oppfatning av henne fram til da: “Hele tiden jeg fulgte henne så jeg en omsorgsfull mor som var ved sin baby’s seng natt og dag. Hun ville ikke spise, hun mistet vekt og hun gråt. Jeg selv sørget for at hun spiste. Jeg så henne besvime da hun fikk opplyst at det var liten sjanse for at hennes sønn ville bli frisk. Jeg så henne da hun ble fortalt at det ikke lenger var en sjanse, og hun sto der og klappet Mohammed, med tårer i øynene.”

“Så jeg var ikke i stand til å forklare hvorfor hun på den ene siden kjempet for sitt barns liv, men samtidig fortalte meg at hans liv ikke er edelt. Jeg hadde aldri trodde jeg ville høre det fra henne. Det er derfor jeg bestemte meg for å slutte skytingen av filmen. Jeg hadde kommet for å fortelle en vakker historie, ikke en historie om en mor som desti¬nerte sin sønn til å bli en selvmordbomber. ”

På spørsmål fra en israelsk avis om hva han følte da hun sa det til ham, svarer Shlomi Eldar:

«At jeg hadde blitt forrådet, at det var en kniv i ryggen. Jeg ville ikke se Raida lenger. Jeg spurte meg selv:” Vel, er det en konklusjon som kommer fra denne historien? “Til slutt begynte jeg å filme igjen. Hvorfor? Jeg har ikke et godt svar, jeg tror det var fra nysgjerrighet. Jeg ønsket å løse mysteriet for meg selv. Noe inni meg sa at det var utenkelig. Noe som forklarer hva hun sa kommer senere i filmen. Jeg ønsker ikke å gi for mye bort. Jeg vil bare nevne at kampen for Muhammeds liv foregår parallelt til krigen mellom Israel og Hamas i Gaza, og kaster Raida mellom en stein og et hardt sted, konfron¬terer henne med grusomme dilemmaer. ”

Et lite klipp fra filmen: