For to uker siden mottok Batsheva Dance Company med Project 5 entusiastisk applaus fra hundrevis av fremmøtte på Dansens Hus i Oslo. To uker før dette fikk Inbal Pinto & Avshalom Pollak Dance Company samme mottakelse i Stavanger. Den israelske koreografen Sharon Eyal har fortløpende samarbeid med Carte Blanche i Bergen, som blant annet har resultert i en forestilling på operaen i Bjørvika i januar 2009. Moran Choir var en av hoveddeltakerne på Nina Grieg-festivalen i år og ga i tillegg to konserter i Oslo. Disse forestillingene gjorde meg både stolt og glad som israeler, skriver Aviad Ivri, nestleder ved den israelske ambassaden, i en kronikk i Aftenposten. Les den her: Forestillingene gjorde meg stolt. Ikke bare fordi nordmenn fikk anledning til å oppleve mine internasjonalt anerkjente landsmenn utfolde sin talent, kreativitet og energi. Men også i lys av de spredte boikottinitiativene mot israelsk kultur. Hvis slike initiativ lykkes, vil nordmenn forhindres fra å oppleve det beste av israelsk kultur, som ikke sjelden er i verdensklasse. Selv om ikke boikott-initiativ vinner frem, er det også viktig å spørre om det finnes krefter som jobber for en skjult boikott av Israel, også akademisk og innen næringsvirksomhet? Jeg overlater til leserne eller til en undersøkende journalist å finne svaret. Hvorfor bør nordmenn bry seg om hvorvidt israelske kulturuttrykk finner veien til Norge eller ei? I løpet av de siste tiårene har en ensidig tilnærming til den israelsk-palestinske konflikten fått feste blant enkelte av Norges politikere, journalister, akademikere og kulturpersonligheter. En skjev og overpolitisert tilnærming, hånd i hånd med en endimensjonal og svart-hvitt mediadekning, har skapt en følelsesbasert holdning til Israel. En holdning som ofte ser bort ifra fakta, sammenheng, proposjoner og rettferdig fremstilling. Israel er i likhet med alle demokratier langt fra perfekt, men en liten og innflytelsesrik gruppe har gjort landet til syndebukk for alt som går galt i Midtøsten. Denne iveren etter å fordømme Israel isteden for å lytte og forstå, slik man gjør overfor palestinerne, har gjort anti-israelske initiativ mulige og akseptable. Som eksempel kan nevnes et tilfelle hvor en norsk kunstner ble advart mot å samarbeide med en israelsk kollega. Feiloppfatningen om at den beste hjelp til palestinerne er å være anti-israelsk, har fått tilhengere. Betydelige deler av offentlig budsjett går til dialog og samarbeid med én av sidene i konflikten - palestinerne. Resultatet er ensidighet og til og med fientlighet mot verdens eneste jødiske stat og Midtøstens eneste demokrati, som i tillegg lever under en eksistensiell trussel. Amos Oz, en av Israels litterære størrelser, og forfatter av selvbiografien «En fortelling om kjærlighet og mørke» som forteller om Israels moderne historie, har sagt at nøkkelen til å forstå utlendinger ligger i å bli kjent med deres kultur. Israel har også en hverdagsside, i tillegg til den abnormale virkeligheten som landet befinner seg i inntil freden kommer. Begge disse sidene bidrar til de unike og kreative israelske nyvinningene på mange felt: Avansert teknologi, naturvitenskap, landbruk, kommunikasjon og kultur. For å utvide kjennskap til Israel bør israelsk kunst og kultur hentes hit, ikke bare det som reflekterer konflikten. Den yrende og mangfoldige israelske kulturlivet tiltrekker seg store navn i internasjonalt kulturliv. Disse kommer til arrangerte visninger for å tilegne seg smakebiter fra israelsk kultur og for å søke etter kunstnere eller deres arbeider som kan passe publikum i hjemlandet. Nordmenn har vært savnet ved slike anledninger, og ambassaden har sterkt oppfordret til deltakelse. Ambassaden har arrangert to delegasjoner, forøvrig kritisert av et norsk «kulturmagasin», et initiativ som gladelig har blitt fulgt opp av det norske Utenriksdepartementet. Forhåpentligvis vil disse initiativene føre til at israelske deltakere også blir invitert til de største festivalene og kulturscenene her i Norge. Formålet er å bygge bro og å bygge nettverk som vil bidra til dialog mellom israelere og nordmenn. For hva er alternativet? Siden krigen i Gaza har vi sett et foruroligende fenomen: Norsk multimedia (en bok, en utstilling, en fremføring, en «dokumentar») i i bresjen for demoniseringen og delegitimiseringen av Israel. En foreteelse som til og med er blitt en norsk ”eksportartikkel”. Hvilken betydning har dette for Norges ønske om å fremme fred og forståelse i verden? Hva betyr dette for bildet av Norge i utlandet? Dette fenomenet har fått mye oppmerksomhet i media, i motsetning til israelske kulturbegivenheter i Norge. Hvorfor? Burde ikke nordmenn få vite om begivenhetene jeg nevnte i begynnelsen? Og om pianisten Dorel Golan, forfatteren Etgar Keret, om Jerusalem strykekvartett, om filmen A matter of size, om bandet Terry Poison, om den israelske antologien på Oslo Gay Film Festival, og om Wergelands blomst – et musikkprosjekt initiert av ambassaden. Alle disse begivenhetene har funnet sted i Norge i løpet av de siste fire årene, med eller som regel uten ambassadens hjelp og gir grunn til optimisme. Jeg tror at det beste svaret på ensidighet og boikott-initiativ er en styrket dialog på alle felt. Målet burde en normal samhandling mellom mellom våre to folk. Noe som er spesielt viktig for den oppvoksende generasjonen. Kultur er det beste utgangspunktet! Israelsk kultur er et produkt av et folks problemer, verdier, talenter, dilemmaer, sorger og humor. Kulturen reflekterer personlige reaksjoner på fortid og nåtid og gir inspirasjon for fremtiden. Israel, den moderne staten til et gammelt folk, er en smeltedigel hvor en helt spesiell kulturblanding har utviklet seg over tid. Israelsk moderne litteratur blir oversatt til mange språk, men sjelden til norsk selv om norske bøker ofte oversettes til hebraisk. Enten det er gjennom litteratur, gjensidige besøk og opptredner, masterklasser, eller andre former for kulturelt samarbeid, burde denne kulturelle broen styrkes. Den kan gjøre forskjell når det gjelder å sikre et mer balansert og realistisk norsk syn på Israel, dets naboer og muligheter for fremtiden. Eirik Daniel Hansens kulturfond Morgenstjerne, støtter generøst denne broen og fortjener for en stor takk fra både israelere og nordmenn. Dessuten bringer en organisasjon i Oslo sammen musikere fra Israel, det palestinske området, Jordan, USA og Norge. Denne broen er også støttet av Israels Utenriksdepartement og vår ambassade i Oslo. Begge broene bidrar langt mer til fred, forståelse og dialog enn boikott-alternativet.

For to uker siden mottok Batsheva Dance Company med Project 5 entusiastisk applaus fra hundrevis av fremmøtte på Dansens Hus i Oslo. To uker før dette fikk Inbal Pinto & Avshalom Pollak Dance Company samme mottakelse i Stavanger. Den israelske koreografen Sharon Eyal har fortløpende samarbeid med Carte Blanche i Bergen, som blant annet har resultert i en forestilling på operaen i Bjørvika i januar 2009. Moran Choir var en av hoveddeltakerne på Nina Grieg-festivalen i år og ga i tillegg to konserter i Oslo. Disse forestillingene gjorde meg både stolt og glad som israeler, skriver Aviad Ivri, nestleder ved den israelske ambassaden, i en kronikk i Aftenposten. Les den her:

Forestillingene gjorde meg stolt. Ikke bare fordi nordmenn fikk anledning til å oppleve mine internasjonalt anerkjente landsmenn utfolde sin talent, kreativitet og energi. Men også i lys av de spredte boikottinitiativene mot israelsk kultur. Hvis slike initiativ lykkes, vil nordmenn forhindres fra å oppleve det beste av israelsk kultur, som ikke sjelden er i verdensklasse.

Selv om ikke boikott-initiativ vinner frem, er det også viktig å spørre om det finnes krefter som jobber for en skjult boikott av Israel, også akademisk og innen næringsvirksomhet? Jeg overlater til leserne eller til en undersøkende journalist å finne svaret. Hvorfor bør nordmenn bry seg om hvorvidt israelske kulturuttrykk finner veien til Norge eller ei?

I løpet av de siste tiårene har en ensidig tilnærming til den israelsk-palestinske konflikten fått feste blant enkelte av Norges politikere, journalister, akademikere og kulturpersonligheter. En skjev og overpolitisert tilnærming, hånd i hånd med en endimensjonal og svart-hvitt mediadekning, har skapt en følelsesbasert holdning til Israel. En holdning som ofte ser bort ifra fakta, sammenheng, proposjoner og rettferdig fremstilling.

Israel er i likhet med alle demokratier langt fra perfekt, men en liten og innflytelsesrik gruppe har gjort landet til syndebukk for alt som går galt i Midtøsten. Denne iveren etter å fordømme Israel isteden for å lytte og forstå, slik man gjør overfor palestinerne, har gjort anti-israelske initiativ mulige og akseptable. Som eksempel kan nevnes et tilfelle hvor en norsk kunstner ble advart mot å samarbeide med en israelsk kollega.

Feiloppfatningen om at den beste hjelp til palestinerne er å være anti-israelsk, har fått tilhengere. Betydelige deler av offentlig budsjett går til dialog og samarbeid med én av sidene i konflikten – palestinerne. Resultatet er ensidighet og til og med fientlighet mot verdens eneste jødiske stat og Midtøstens eneste demokrati, som i tillegg lever under en eksistensiell trussel.

Amos Oz, en av Israels litterære størrelser, og forfatter av selvbiografien «En fortelling om kjærlighet og mørke» som forteller om Israels moderne historie, har sagt at nøkkelen til å forstå utlendinger ligger i å bli kjent med deres kultur.

Israel har også en hverdagsside, i tillegg til den abnormale virkeligheten som landet befinner seg i inntil freden kommer. Begge disse sidene bidrar til de unike og kreative israelske nyvinningene på mange felt: Avansert teknologi, naturvitenskap, landbruk, kommunikasjon og kultur. For å utvide kjennskap til Israel bør israelsk kunst og kultur hentes hit, ikke bare det som reflekterer konflikten.

Den yrende og mangfoldige israelske kulturlivet tiltrekker seg store navn i internasjonalt kulturliv. Disse kommer til arrangerte visninger for å tilegne seg smakebiter fra israelsk kultur og for å søke etter kunstnere eller deres arbeider som kan passe publikum i hjemlandet. Nordmenn har vært savnet ved slike anledninger, og ambassaden har sterkt oppfordret til deltakelse. Ambassaden har arrangert to delegasjoner, forøvrig kritisert av et norsk «kulturmagasin», et initiativ som gladelig har blitt fulgt opp av det norske Utenriksdepartementet. Forhåpentligvis vil disse initiativene føre til at israelske deltakere også blir invitert til de største festivalene og kulturscenene her i Norge.

Formålet er å bygge bro og å bygge nettverk som vil bidra til dialog mellom israelere og nordmenn. For hva er alternativet?

Siden krigen i Gaza har vi sett et foruroligende fenomen: Norsk multimedia (en bok, en utstilling, en fremføring, en «dokumentar») i i bresjen for demoniseringen og delegitimiseringen av Israel. En foreteelse som til og med er blitt en norsk ”eksportartikkel”. Hvilken betydning har dette for Norges ønske om å fremme fred og forståelse i verden? Hva betyr dette for bildet av Norge i utlandet?

Dette fenomenet har fått mye oppmerksomhet i media, i motsetning til israelske kulturbegivenheter i Norge. Hvorfor?

Burde ikke nordmenn få vite om begivenhetene jeg nevnte i begynnelsen? Og om pianisten Dorel Golan, forfatteren Etgar Keret, om Jerusalem strykekvartett, om filmen A matter of size, om bandet Terry Poison, om den israelske antologien på Oslo Gay Film Festival, og om Wergelands blomst – et musikkprosjekt initiert av ambassaden. Alle disse begivenhetene har funnet sted i Norge i løpet av de siste fire årene, med eller som regel uten ambassadens hjelp og gir grunn til optimisme.

Jeg tror at det beste svaret på ensidighet og boikott-initiativ er en styrket dialog på alle felt. Målet burde en normal samhandling mellom mellom våre to folk. Noe som er spesielt viktig for den oppvoksende generasjonen. Kultur er det beste utgangspunktet!

Israelsk kultur er et produkt av et folks problemer, verdier, talenter, dilemmaer, sorger og humor. Kulturen reflekterer personlige reaksjoner på fortid og nåtid og gir inspirasjon for fremtiden. Israel, den moderne staten til et gammelt folk, er en smeltedigel hvor en helt spesiell kulturblanding har utviklet seg over tid.

Israelsk moderne litteratur blir oversatt til mange språk, men sjelden til norsk selv om norske bøker ofte oversettes til hebraisk. Enten det er gjennom litteratur, gjensidige besøk og opptredner, masterklasser, eller andre former for kulturelt samarbeid, burde denne kulturelle broen styrkes. Den kan gjøre forskjell når det gjelder å sikre et mer balansert og realistisk norsk syn på Israel, dets naboer og muligheter for fremtiden.

Eirik Daniel Hansens kulturfond Morgenstjerne, støtter generøst denne broen og fortjener for en stor takk fra både israelere og nordmenn. Dessuten bringer en organisasjon i Oslo sammen musikere fra Israel, det palestinske området, Jordan, USA og Norge. Denne broen er også støttet av Israels Utenriksdepartement og vår ambassade i Oslo. Begge broene bidrar langt mer til fred, forståelse og dialog enn boikott-alternativet.