Tidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg (H) ga mediene det glatte lag for deres Israel-dekning da han talte på Norsk Israelsk Handelskammers sommermøte i går kveld. ”En trenger ikke være forsker for å se mønsteret i det som blir formidlet. Det smaker stygt av antisemittisme når kritikken utenfra er så ensporet og så fullstendig utenfor enhver proporsjonalitet i forhold til det motstanderne driver med,” mente han. Hallgrim Berg representerte Høyre på Stortinget i flere perioder frem til 1997, og var også medlem i Europarådet i Strasbourg, der han var medlem i undervisningskomiteen og leder for den konservative gruppen.  Han har også vært medlem av Kringkastingsrådet i flere år. De siste årene har han blant annet gitt ut flere bøker, inkludert ”Amerika Brevet”, som tar for seg det islamske presset mot Europa og våre europeiske kjerneverdier.  Hallgrim Berg er ellers kjent som en dyktig munnharpespiller, og han tok selvsagt en låt til ære for Israel-vennene på møtet. Munnharpen er tross alt en jødisk oppfinnelse, som kom til Europa med jødene og ble kalt ”Jews Harp”, fortalte han. Hallgrim Berg har for øvrig engasjert seg bredt for Israel den siste tiden. Han har ikke bare meldt seg inn i Norsk Israelsk Handelskammer, men også etablert lokallag i Hallingdal for organisasjonen Med Israel for Fred. Der fikk han nærmere 70 medlemmer fra starten av. Ved siden av Hallgrim Berg talte også Aviad Ivri fra den israelske ambassaden på møtet, om den aktuelle situasjonen i Israel.  Han gikk gjennom medieomtalen om Gazablokaden og den israelske bordingen av Hamas sitt propagandaskip utenfor kysten av Gaza nylig, og trakk spesielt frem som positivt en artikkel av den franske filosofen Bernard-Henri Levy. Deler av denne artikkelen, som er trykket i flere større interansjonale aviser, er også gjengitt i Aftenposten, som beklageligvis hadde klippet vekk sentrale avsnitt fra originalartikkelen.  Siden dette var handelskammerets sommermøte ble det kombinert med en enklere middag på restaurant Bølgen og Moi i Henie Onstad Kunstsenter, og det var rikelig anledning til å slå av en prat medlemmene i mellom. Hallgrim Bergs foredrag kan du lese her: “Før eg tek til med sjølve temaet vil eg fortelja noko eg fekk oppleva då eg var i Israel i 1991. Det var tidleg på året, for mandeltrea var i full bløming. Me var i den nordlegaste kibbutzen i landet, på grensa mot Libanon. Folket der hadde vant seg til stadige rakettangrep nordfrå. Me møtte ei amerikansk-jødisk pianistinne. Ho hadde hatt problem med å få det store konsertflygelet sitt inn i det vesle huset ho budde i. Døra var ikkje brei nok. Flygelet sto difor i lang tid ute under ein presenning. Ei natt gjekk rakettalarmen; ho stupte seg ned i kjellaren; det small som eit torevêr oppe i stugu; og då ho kom opp att var langveggen borte. Neste morgon fekk ho med seg tre karar, og endeleg fekk ho flygelet i hus, mura att veggen, og sette seg til å spela! Episoden fortel noko om korleis israelarane heile tida må vera på vakt, herde seg, tilpasse seg, gjera det beste ut av ein kvar situasjon, og kanskje måtte bruke litt humor innimellom for å overleva ? Internasjonalt står Israel i ein heilt unik negativ posisjon ved å måtte kjempe mot tre store fiendslege utfordringar samtidig – dag for dag, år ut, år inn, tiår etter tiår… 1) Det gjeld det evige trugsmålet frå islam og militant jihad. 2) Det gjeld det internasjonale presset mot Israel i verdsorganisasjonen FN. 3) Det gjeld mediepropagandaen mot Israel i vestlege land, ikkje minst i kongeriket Noreg. I alt eg har sett, opplevd og studert Israel er eg overbevist om ein ting: Er det noko folk og folkevalde i dette einsame demokratiet ynskjer, er det fred, og få lov til å bu og arbeide i fred. Det å ville framstille Israel som den aggressive parten i Midtausten, er så langt frå sanninga som det går an å koma. Eg veit ikkje om noko anna land som i den grad har måtta slåss i heile si historie for at innbyggjarane og familiane skal få lov til å leva og virke og arbeide i fred. For israelarane er kvar ny skapte dag ei utfordring:  Dei må bite tennene saman og halde stand mot all slags ytre fiendar, for å kunne skapa sine produkt og verdiar. Israelsfolket har måtta gå gjennom fem krigar hittil berre sidan 1948. Under slike ”arbeidsvilkår” er det difor ein eineståande prestasjon i verdssamanheng å ha oppnådd så mykje framskritt på kort tid som Israel har gjort – innan landbruk, næringsliv, økonomi, miljø, kultur, vitskap, og med teknologiske og medisinske nyvinningar som kjem heile det internasjonale samfunnet til gode. Det er berre eitt vestleg land som har vore nødt til å kjempe for sine verdiar mot jihads krefter og islams herjingar sidan den jødiske statens første dag: Israel, kanarifuglen i kolgruva. Israel står for mange demokratisk innstilte menneske som eit glimt av lys i eit område der det er stappmørkt overalt elles. Israel er eit vestleg, moderne demokrati, medan Syria, Saudi-Arabia og Egypt er å sjå som middelalderske diktatur. Den såkalla midtaustenkonflikten dreiar seg i liten grad om land og landområde. Dette er berre eit ytre propagandaskal ( dette at ”arabiske område er okkupert,” at ”Israel trugar landa rundt seg,” osv.). Konflikten botnar seg ein strid mellom ideologiar; ein kamp mellom islam og fridomen slik han er utvikla i vestlege demokrati. Det er ikkje primært ein kamp om nokre hektar land i Gaza, Judea eller Samaria. Det dreiar seg om jihad, den politisk-religiøse overtydinga om at muslimar har eit kall og ei heilag plikt til å fremja islam – om naudsynt med alle midlar, om det så er med vald og krig, om det så er gjennom mord, sjølvmord og alt ein kan oppnå blant menneske ved å skapa frykt, til dømes ved å bombe og blåse seg sjølv og uskuldige til himmels. Sanninga er: Konflikten står ikkje om nokre spreidde busetjingar på Vestbreidda. Sett frå islamsk side er heile Israel okkupert land. Dei ser på Tel Aviv og Haifa som busetjingar. Jødane har forlatt og er drivne ut av Gaza. Dei skal drivast ut av Vestbreidda. Tenkje seg, at også gamle Judea og Samaria skal bli jødereint, eller Judenrein som det heiter på tysk. Jødane skal ut, vekk, bort. Staten Israel skal ikkje anerkjennast. Grannane gjekk til krig på den nye statens første dag i 1948. Sanninga er smerteleg: Israel står i vegen for islam og islamsk ekspansjonisme. Islam har slege under seg land og statar heilt frå den afrikanske atlanterhavskysten gjennom Nord-Afrika, forbi Midtausten og bortover mot den kinesiske muren og nedover i Søraust-Asia. 58 statar er med i OIC, The Organization of the Islamic Conference, og islam har 1.3 milliardar menneske i sitt grep. I Det Islamske Huset skal det vera lett å koma inn, men i praksis umogleg å koma ut att. Israel, med hjelp frå USA, viser kraftig motstand mot det militante jihad, nasjonalt og internasjonalt. Difor er dei lagde for hat. Det er dei militante, det Irshad Manji kallar ”den islamske ørkenimperialismen” som styrer løpet i dag. ”Moderate muslimar” – om eit slikt omgrep i det heile kan nyttast – maktar ikkje å isolere dei offensive og aggressive kreftene. Iflg. statsminister Erdogan i Tyrkia er uttrykket ”moderat islam” rett og slett ei meiningsløyse. For herskarane og dei privilegerte gruppene på toppen i dei arabiske oljestatane, der folket lever i sosialt elende, i analfabetsime og vankunne, med sensur og hjernevask sett i system, er det beintfram farleg å ha eit Israel gåande: Det er jo eit utstillingsvindauga for modernisme, opplysning, utdanning, deltaking, folkestyre, velstand, velferd, likestilling mellom mann og kvinne, med gode kår for minoritetane, osv. (Det er fælt i Israel, sett frå grannelanda: Karfolk blir ikkje eingong hengde fordi om dei er homofile, og kvinnfolk blir korkje steina eller piska fordi dei har på seg Ola-bukse og køyrer bil). – Nei, det er skummelt å ha slike utstillingsvindauga i nærleiken. I tillegg har dei i Israel det verste av alt – ytringsfridom og organisasjonsfridom. Alt dette kan koma til å setja ”grillur” i hovudet på folk, og dermed undergrava dei arabiske elitane sine privileg og maktposisjonar.   Spør du ein gjennomsnittleg europeisk journalist om kva jihad er, kva historia fortel om praksis sidan Profeten tok av seg silkehanskane i sine siste år, og kva som skjedde då jihad kom i sving som Heilag Krig etter Profetens død i 632, veit ho eller han lite eller ingenting. I norske klasserom i dag blir islam framstilt som ”fredens religion.” Autoriserte lærebøker og leksika fortel ikkje lenger om det, men ifølgje CSPI (Center for the Study of Political Islam) har jihad slakta ned rundt 10 millionar buddhistar langs Silkevegen. Jødane fekk ofte slaveliknande status som dhimmiborgarar i Det Islamske Huset og måtte svara skatt etter herrefolkets innfallsmetode. Jødane kjenner soga om jihad, men det gjer ikkje folk i Europa, anten dei ligg trygt på sofaen i heimen eller sit under ein parasoll i Syden. I Afrika har over 120 millionar kristne og animistar bøtt med livet pga. jihad dei siste 1300 åra. Rundt 60 millionar kristne måtte lata livet i Midtausten og det s.k. ”europeiske” Nord-Afrika. Viktige delar av den storfelte hindu-sivilisasjonen gjekk under og om lag 80 millionar hinduar vart drepne. Dette er skrekkelege tal, truleg over 250 millionar. Rett nok: Overgrep har òg skjedd via krossferdene, heksebrenningane og inkvisisjonen, men målt i menneskeliv er det, i samanlikning, mikroskopiske tal. Så religion er ikkje hipp som happ, eller like ille, som Karl Marx sa. Eigentleg er islam like mykje eit politisk system som ein religion. I tankegang og valdeleg virkemiddelbruk er det liten skilnad på kommunismen, nazismen, fascismen og islamismen. Dei er alle totalitære, rangerer menneske, med seg sjølve på toppen, og er grovt nedvurderande og brukar fantasifulle straffeutmålingar både mot dei menneske som tenkjer annleis, og dei som er annleis. Les Hamas-charteret, og kikk på Mein Kampf, skjønnar de kva eg meiner.    Godtfolk! Eg spør dykk: Kva er det mest forlokkande ordparet, det magiske ordparet i internasjonale relasjonar i dag? Tenk dykk om: Det blir særleg brukt mot Israel, til dømes når europeiske styresmakter og det nye kyrkjelege jet-settet kallar på partane i Midtausten-konfliktane. Orda er dialog og toleranse. Takk for det, men det hjelper lite når det heile tida, i realiteten, er tale om einvegstoleranse. Og med omsyn til all satsing på brubygging, den euro-arabiske dialogen, hjelper det lite når det er einvegskøyring på brua. Israelarane drog seg heilt ut av Gaza, men kva fekk som takk for det? Dei fekk ettersendt ei gåvepakke med 8000 rakettar. Dersom busetjarar skulle dra seg ut av Vestbreidda, kva slags pakkepost ville dei få for det? Israel vil ikkje, og kan ikkje, dra seg attende til sine grenser frå før 1967, dersom det ikkje vert stilt absolutte internasjonale garantiar for fred og at arabarstatane  respekterer Israel som suveren stat. Israel har gjeve rause tilbod til sine arabiske motpartar fleire gonger allereie, men dei er blitt avviste kvar gong. Kvifor? Fordi det ville vera ei bremse mot planen om gjeninnføring av Kalifatet og ein strek i draumen om verdsherredøme.                                                           Dette fører meg over til punkt 2 – den arenaen som Israels fiendar verkeleg boltrar seg på, den arenaen som Den muslimske brorskapen og OIC har omgjort til å tene sine politiske føremål, nemleg FN. (Eg har skrivi om dette og andre forhold vedrørande Israel, Europa, USA, jihad, kristendomen og Vestens kultur i mi bok, Amerikabrevet: Europa i fare, som no  ligg føre i nytt paperback-opplag til ein hyggeleg pris). I FN er Israel favoritthoggestabben. Same kva landet gjer eller ikkje gjer, er det kaskadar av resolusjonar og fråsegner mot Israel i Hovudforsamlinga og ulike særorganisasjonar. OIC køyrer eit felles med sine 58 medlemer i lag med ei lang rekkje andre diktaturstatar, slik at det alltid er solid fleirtal for å kritisere Israel. Israel eksisterer på eit knappenålshovud av eit landområde. Målt mot arabarane har dei 0.2 % av arealet og 2.0 % av folket. Israel blir konstant framstilt som overmakta og syndaren. Alt gale er Israel si skuld. Det sosiale elendet i Midtausten er Israel og sionistane si skuld. Ja, går det eit vassrøyr i Damaskus, står det visst ein jøde bak… I ein periode på 43 år i FN vart Israel fordømt 321 gonger. Og den arabiske sida? Null gonger. Dette hykleriet held fram, i FN i New York og på FN-konferansar verda rundt. Det blir kravt heilt andre mål og standardar av Israel enn av alle andre. Det er ein konsekvent hårreisande forskjellsbehandling. Men toppen er vel noko som norsk presse og norske styresmakter aldri ser ut til å ha oppdaga eller tek fram. Dei 58 medlemene i OIC har sin eigen grunnlov som dei set over FN-erklæringa. I Kairo-dokumentet, underskivi av alle islamske statar i 1990, står det eksplisitt i sluttpragrafane, at dei set sharia-lovene over FN sine lover. Dei bryr seg ikkje om, og respekterer i røynda ikkje FN, men dei er med så lenge det er tjenleg. Israel kan hengast ut og vera lynavleiar for elendigheita i deira eigne land. Såleis er islamske statar og deira deltaking og virke i FN-systemet, i stor mon eit taktisk spel, og som Noreg aldri kritiserer. Tredje og siste punkt: Media.    Eg var leiar i underkomiteen for media i Europarådet i Strasbourg i fire år, sat i det norske Kringkastingsrådet i åtte år, og i kulturkomiteen i Stortinget i tolv. Og så les eg mange aviser og ser på norsk fjernsyn kvar dag. Ein treng ikkje vera forskar for å sjå mønsteret i det som vert formidla.  Når ein kjenner dei politiske grunnhaldningane blant europeiske og norske  journalistar generelt, når ein ser korleis utval av stoff i media, vinklingar av situasjonar, utelating av opplysningar (vart ikkje nemnt at Israel var først på Haiti med eit komplett hospital på kirurgisk nivå)… når ein ser framstillinga av partane i Midtausten og framstilling av parti og politikarar i Israel … då skjønnar me kvifor opinionen i Noreg som dei blir. Tendensen i dei daglege drypp og kommentarar gjer sitt. Før hadde me Odd Karsten Tveit i to kanalar, no har me Sidsel Wold i fire.    Det som nådde oss under Gaza-operasjonane ved nyttårstider i fjor, var skremmande. Hjarteskjerande skildringar, ofte Hamas-produserte innslag i tekst og foto bilete, og med Mads Gilbert i lidande triumf. Full demonisering av Israel. Ikkje eit spørsmålsteikn, ikkje eit ord om våpentransport i ambulansar, ikkje eit ord om plassering av militære kommandopostar i kjellarlokale på sjukehus og i skulehus. Og då boka kom, var det heller ikkje eitt kritisk spørsmål på pressekonferansen, men eit samla journalistkorps som braut ut i full applaus når forfattaren viste seg, og reportasje på reportasje på alle sendeplattformane i NRK, ei nyheitsdekning som om det skulle vera Kristi gjenkomst. Eg meiner ikkje at alt i Israel er perfekt. Trass i at Israel er ein imponerande og kreativ suksess, kan leiinga ta i miss i einskilde situasjonar, som i alle andre land. Men det smakar stygt antisemittisme når kritikken utanfrå er så einspora og så alldeles utanfor ein kvar proporsjonalitet i høve til det motstandarane driv med. To millionar kristne er meia ned av muslimar i Sudan dei siste førti åra. Ikkje ein pip i FN, ikkje eit ord i norsk presse. Sidan Israel kom til, har det falle nokre relativt få tusen palestin-arabarar i strid med israelske styrkar. Det er skrekkeleg, og det tilsvarar omtrent 1 person pr. dag. I same tidsrom har muslimar i Midtausten – seg i mellom – tatt livet av 11 millionar menneske. Det er omtrent 485 personar pr. dag. Det er eit tal alle selektive og uopplyste hyklarar kan tenkje på. Dei kan òg ta med det faktumet at det i Kongo i året 2004 dobbelt så mange menneske vart drepne kvar veke som mellom Israel og palestin-arabarane på fire år. Men det var ingen interesse eller demonstrasjonar mot denne ufatteleg tragedien her heime. Kvifor? Sjølvsagt fordi venstresida ikkje bryr seg om drap av fattigfolk i stor skala dersom det ikkje skulda kan leggjast på israelarar eller amerikanarar. Eg har berre tjuefem minuttar. Eg takkar. Som avrunding vil eg seia at det er omframt viktig at vener av Israel markerer seg, skriv avisinnlegg, tek til motmæle mot påstandar, held møte, støttar opp om gode initiativ. Det nyttar. All ære til journalist Tormod Strand i NRK som greidde å få gjennomslag i redaksjonen for sin reportasje om det aukande jødehatet i Oslo-skulen. Det har gjort inntrykk. På meg gjorde det òg inntrykk at framståande folkevalde hevda at denne antisemittismen ”kom som en overraskelse.” Sjølv sendte eg ein kronikk i Bergens Tidende tidleg i januar, med tittelen Demoniseringa av  Israel. Til mi uventa og store glede tok redaktøren artikkelen inn dagen etter. Av 58 lesarinnlegg var over 40 pro-Israel. Seinare sette eg kronikken inn i Noregs beste lokalavis, Hallingdølen, opplevde å få skyllebøtter av tilsvar frå venstreradikalt hald. Men etter ei veke snudde det. Folk tok til pennen, og det kom slike mengder med pro-israelske innlegg at redaktøren måtte stoppe debatten så ikkje avisa braut saman. Og no komande onsdag, som eit resultat av dette kraftige ordskiftet, blir ei ny avdeling av Med Israel For Fred, stifta, i Hallingdal. Altså: Det nyttar! Det nyttar å gjera noko! Tidene kan snu. Det kan fort skje uventa ting, både i Iran, i Europa og her heime. Israel må ha vår sympati og støtte! Ansvaret for Israel er eit ansvar for alle som reknar seg som demokratar. Dette har ikkje med høgre og venstre å gjera, men med sivilisasjon. Israel er frontlina i ein global verdikamp. Israel sin kamp for demokrati og leverett bør difor vera vår eigen kamp.” Hallgrim Berg har skrevet boken Amerikabrevet. Den kan bestilles her Her kan du lese kronikken til Bernard-Henri Levy ”Det gjentas i det uendelige at blokaden av Gaza er innført av Israel. Men besitter man et minimum av hederlighet er man nødt til å slå fast at denne blokaden er innført i fellesskap av Israel og Egypt langs de to lands grenser til Gaza, og at alle de moderate arabiske regimer stilltiende aksepterer den. Når man sier at blokaden er innført av Israel alene, kan det kun beskrives som misinformasjon. De moderate atabiske regimer er selvfølgelig mer enn tilfreds med at andre demmer opp for innflytelsen fra denne bevåpnede enklaven, denne fremskutte basen og kanskje en skjønn dag dette militære brohodet for Iran i regionen. Påstanden om en ”total nådeløs” blokade og om at ”menneskeligheten er tatt som gissel” i Gaza ( Den tidligere franske statsministeren Dominique de Villepin i avisen Le Monde) er også misinformasjon. Vi bør hele tiden minne hverandre om følgende: Blokaden omfatter kun våpen og materialene som kan brukes til å fremstille våpen. Blokaden forhindrer ikke at det daglig ankommer mellom 100 og 120 lastebiler via Israel med fødevarer, medisin og humanitært utstyr av enhver art. Menneskeligheten er ikke truet i Gaza, og det er løgn å påstå at folk dør av sult i Gaza by. Det kan diskuteres om en militær blokade er den rette strategien for å svekke og en dag velte Ismail Haniyehs fascistislamiske regjering. Men det er misinformasjon når det er total taushet verden over om Hamas sin utrolige holdning, nå da konvoien har utført sin symbolske handling – å fange den jødiske staten i en felle og intensivere demoniseringen til et hittil usett nivå. Med andre ord: Nå når israelerne har gjennomført deres inspeksjon og sendt lasten med nødhjelp til dem som den opprinnelig var tiltenkt, blokerer Hamas for den samme hjelpen ved kontrollposten Kerem Shalom, der den står og råtner. Det får vi ikke vite. For til helvete med varer som har passert det jødiske tollvesenets hender. Vekk med leketøy som fikk tårene frem i øynene på godjertede europeere, men som ble urent etter å ha stått i timevis i den israelske havnebyen Ashdod. Gazas barn er blitt utnyttet som et menneskelig skjold – eller kanonføde eller lokkemat til mediene – av den islamistiske banden som med vold grep makten for tre år siden. Barnenes lek eller deres ønsker er det siste noen tenker på i Gazastripen, men hvem sier det høyt? Hvem viser det minste tegn på indignasjon? Liberation hadde en forferdelig overskrift nylig – ”Israel. Piratstaten” – som, dersom ord fremdeles betyr noe, kun kan bidra til å undergrave den jødiske stats legitimitet. Hvem har motet til å forklare at dersom det finnes en gisseltaker i Gaza, en, som iskaldt og skruppeløst utnytter menneskers, og især barns, lidelser, så er det ikke Israel, men Hamas. Det ble også gitt en latterlig, men i en strategisk sammenheng katastrofal misinformasjon i den talen som Tyrkias statsminister holdt i Konya i det sentrale Tyrkia. Han, som selv fengsler enhver som offentlig nevner folkemordet på armenerne, men som ikke dessto mindre hadde den frekkhet å stå og fordømme ”Israels statsterrorisme” foran tusener av rasende demonstranter, som ropte antisemittiske slagord. Og mere misinformasjon: klagesangen fra de nyttige idioter som er falt i klørene på de såkalte humanitære krefter som i den tyrkiske organisasjonen IHHs tilfelle er jihadbegeistrede, antiisraelske og antijødiske dommedagsfanatikere – både menn og kvinner – som få dager før episoden ga uttrykk for deres ønske om å ”dø som martyrer” (The Guardian 3.juni, Al Aqsa TV 30.mai) Hvordan kan en forfatter av svenske Henning Mankells kaliber tillate at han blir utnyttet på denne måten? Når han forteller oss at han overveier å forby at hans bøker blir oversatt til hebraisk, hvordan kan han så glemme den ukrenkelige skillen mellom en dum eller kritikkverdig regjering og de masser som ikke identifiserer seg med den? Hvordan kan en kinokjede (Utopia) i Frankrike på samme måte finne på å avlyse premieren på filmen ”Five Hours from Paris” utelukkende fordi manusforfatteren og instruktøren, Leonid Prudovsky, er israelsk statsborger? Og de hyklerene som kritiserer Israels avvisning av kravet om en internasjonal undersøkelse av hendelsen, sprer også misinformasjon. Sannheten er, igjen, langt enklere og mere logisk. Det Israel avviser, er den undersøkelsen som er ønsket av FNs Menneskerettighetsråd – et organ som styres av stolte demokratier som Cuba, Pakistan og Iran. Israel vil unngå en prosedyre av samme slag som resulterte i den berømte Goldstone-rapporten om krigen i Gaza. De fem dommerne i den kommisjonen – hvorav fire aldri hadde lagt skjul på deres militante antisionisme – brukte kun få dager på å sammenflikke 575 siders intervjuer med palestinske millitsfolk og sivile, og intervjuene var gjennomført under nøye tilsyn fra Hamas sine politisk kommisjonærer. Det var et hittil usett kjetteri under denne formen for arbeid. En slik useriøs undersøkelse ville bare blitt en parodi på internasjonal rettssikerhet, og det kan Israel ganske enkelt ikke stå model for. Konklusjonene vill vært kjent på forhånd og ville som vanlig medvirke til å plassere regionens eneste og unike demokrati på anklagebenken uten motanklagede. Jeg er stolt over å ha vært med på symbolske hjelpeaksjoner (både til Vietnam, marsjen for overlevelse i Kambodsja i 1979, diverse antitotalitære boikotter og, senest, aksjonen ved Sudans grense for å bryte den blokaden som skjulte massakrene i Dafur) Jeg er med andre ord selv militant aktivist når det gjelder humanitære inngrep og den dertil hørende medieoppmerksomheten, men det er noe karikert og sjebnesvangert ved hele denne ynkelige historien. Men så meget mere grunn er det til ikke å gi opp. Til å ta avstand fra at man vender opp og ned på verdiene. Det er en forvirret tid hvor vi bekjemper demokratier som om de var diktaturer eller fascistiske stater. Denne syndefloden av hat og vannvidd handler om Israel. Men den truer også noen av de mest verdifulle ting som er skapt gjennom de siste 30 års utveksling av ideer, særlig på venstrefløyen.”

Hallgrim_BergTidligere stortingsrepresentant Hallgrim Berg (H) ga mediene det glatte lag for deres Israel-dekning da han talte på Norsk Israelsk Handelskammers sommermøte i går kveld. ”En trenger ikke være forsker for å se mønsteret i det som blir formidlet. Det smaker stygt av antisemittisme når kritikken utenfra er så ensporet og så fullstendig utenfor enhver proporsjonalitet i forhold til det motstanderne driver med,” mente han.

Hallgrim Berg representerte Høyre på Stortinget i flere perioder frem til 1997, og var også medlem i Europarådet i Strasbourg, der han var medlem i undervisningskomiteen og leder for den konservative gruppen.  Han har også vært medlem av Kringkastingsrådet i flere år.

De siste årene har han blant annet gitt ut flere bøker, inkludert ”Amerika Brevet”, som tar for seg det islamske presset mot Europa og våre europeiske kjerneverdier.  Hallgrim Berg er ellers kjent som en dyktig munnharpespiller, og han tok selvsagt en låt til ære for Israel-vennene på møtet. Munnharpen er tross alt en jødisk oppfinnelse, som kom til Europa med jødene og ble kalt ”Jews Harp”, fortalte han.

Hallgrim Berg har for øvrig engasjert seg bredt for Israel den siste tiden. Han har ikke bare meldt seg inn i Norsk Israelsk Handelskammer, men også etablert lokallag i Hallingdal for organisasjonen Med Israel for Fred. Der fikk han nærmere 70 medlemmer fra starten av.

Ved siden av Hallgrim Berg talte også Aviad Ivri fra den israelske ambassaden på møtet, om den aktuelle situasjonen i Israel.  Han gikk gjennom medieomtalen om Gazablokaden og den israelske bordingen av Hamas sitt propagandaskip utenfor kysten av Gaza nylig, og trakk spesielt frem som positivt en artikkel av den franske filosofen Bernard-Henri Levy. Deler av denne artikkelen, som er trykket i flere større interansjonale aviser, er også gjengitt i Aftenposten, som beklageligvis hadde klippet vekk sentrale avsnitt fra originalartikkelen.

 Siden dette var handelskammerets sommermøte ble det kombinert med en enklere middag på restaurant Bølgen og Moi i Henie Onstad Kunstsenter, og det var rikelig anledning til å slå av en prat medlemmene i mellom.

Hallgrim Bergs foredrag kan du lese her:

“Før eg tek til med sjølve temaet vil eg fortelja noko eg fekk oppleva då eg var i Israel i 1991. Det var tidleg på året, for mandeltrea var i full bløming.

Me var i den nordlegaste kibbutzen i landet, på grensa mot Libanon. Folket der hadde vant seg til stadige rakettangrep nordfrå. Me møtte ei amerikansk-jødisk pianistinne. Ho hadde hatt problem med å få det store konsertflygelet sitt inn i det vesle huset ho budde i. Døra var ikkje brei nok. Flygelet sto difor i lang tid ute under ein presenning. Ei natt gjekk rakettalarmen; ho stupte seg ned i kjellaren; det small som eit torevêr oppe i stugu; og då ho kom opp att var langveggen borte. Neste morgon fekk ho med seg tre karar, og endeleg fekk ho flygelet i hus, mura att veggen, og sette seg til å spela!

Episoden fortel noko om korleis israelarane heile tida må vera på vakt, herde seg, tilpasse seg, gjera det beste ut av ein kvar situasjon, og kanskje måtte bruke litt humor innimellom for å overleva ?

Internasjonalt står Israel i ein heilt unik negativ posisjon ved å måtte kjempe mot tre store fiendslege utfordringar samtidig – dag for dag, år ut, år inn, tiår etter tiår…

1) Det gjeld det evige trugsmålet frå islam og militant jihad.
2) Det gjeld det internasjonale presset mot Israel i verdsorganisasjonen FN.
3) Det gjeld mediepropagandaen mot Israel i vestlege land, ikkje minst i kongeriket Noreg.

I alt eg har sett, opplevd og studert Israel er eg overbevist om ein ting: Er det noko folk og folkevalde i dette einsame demokratiet ynskjer, er det fred, og få lov til å bu og arbeide i fred.

Det å ville framstille Israel som den aggressive parten i Midtausten, er så langt frå sanninga som det går an å koma.
Eg veit ikkje om noko anna land som i den grad har måtta slåss i heile si historie for at innbyggjarane og familiane skal få lov til å leva og virke og arbeide i fred.

For israelarane er kvar ny skapte dag ei utfordring:  Dei må bite tennene saman og halde stand mot all slags ytre fiendar, for å kunne skapa sine produkt og verdiar. Israelsfolket har måtta gå gjennom fem krigar hittil berre sidan 1948. Under slike ”arbeidsvilkår” er det difor ein eineståande prestasjon i verdssamanheng å ha oppnådd så mykje framskritt på kort tid som Israel har gjort – innan landbruk, næringsliv, økonomi, miljø, kultur, vitskap, og med teknologiske og medisinske nyvinningar som kjem heile det internasjonale samfunnet til gode.

Det er berre eitt vestleg land som har vore nødt til å kjempe for sine verdiar mot jihads krefter og islams herjingar sidan den jødiske statens første dag: Israel, kanarifuglen i kolgruva.

Israel står for mange demokratisk innstilte menneske som eit glimt av lys i eit område der det er stappmørkt overalt elles. Israel er eit vestleg, moderne demokrati, medan Syria, Saudi-Arabia og Egypt er å sjå som middelalderske diktatur.

Den såkalla midtaustenkonflikten dreiar seg i liten grad om land og landområde. Dette er berre eit ytre propagandaskal ( dette at ”arabiske område er okkupert,” at ”Israel trugar landa rundt seg,” osv.).

Konflikten botnar seg ein strid mellom ideologiar; ein kamp mellom islam og fridomen slik han er utvikla i vestlege demokrati. Det er ikkje primært ein kamp om nokre hektar land i Gaza, Judea eller Samaria. Det dreiar seg om jihad, den politisk-religiøse overtydinga om at muslimar har eit kall og ei heilag plikt til å fremja islam – om naudsynt med alle midlar, om det så er med vald og krig, om det så er gjennom mord, sjølvmord og alt ein kan oppnå blant menneske ved å skapa frykt, til dømes ved å bombe og blåse seg sjølv og uskuldige til himmels.

Sanninga er: Konflikten står ikkje om nokre spreidde busetjingar på Vestbreidda. Sett frå islamsk side er heile Israel okkupert land. Dei ser på Tel Aviv og Haifa som busetjingar.

Jødane har forlatt og er drivne ut av Gaza. Dei skal drivast ut av Vestbreidda. Tenkje seg, at også gamle Judea og Samaria skal bli jødereint, eller Judenrein som det heiter på tysk. Jødane skal ut, vekk, bort. Staten Israel skal ikkje anerkjennast. Grannane gjekk til krig på den nye statens første dag i 1948.

Sanninga er smerteleg: Israel står i vegen for islam og islamsk ekspansjonisme. Islam har slege under seg land og statar heilt frå den afrikanske atlanterhavskysten gjennom Nord-Afrika, forbi Midtausten og bortover mot den kinesiske muren og nedover i Søraust-Asia. 58 statar er med i OIC, The Organization of the Islamic Conference, og islam har 1.3 milliardar menneske i sitt grep. I Det Islamske Huset skal det vera lett å koma inn, men i praksis umogleg å koma ut att.

Israel, med hjelp frå USA, viser kraftig motstand mot det militante jihad, nasjonalt og internasjonalt. Difor er dei lagde for hat. Det er dei militante, det Irshad Manji kallar ”den islamske ørkenimperialismen” som styrer løpet i dag. ”Moderate muslimar” – om eit slikt omgrep i det heile kan nyttast – maktar ikkje å isolere dei offensive og aggressive kreftene. Iflg. statsminister Erdogan i Tyrkia er uttrykket ”moderat islam” rett og slett ei meiningsløyse.

For herskarane og dei privilegerte gruppene på toppen i dei arabiske oljestatane, der folket lever i sosialt elende, i analfabetsime og vankunne, med sensur og hjernevask sett i system, er det beintfram farleg å ha eit Israel gåande: Det er jo eit utstillingsvindauga for modernisme, opplysning, utdanning, deltaking, folkestyre, velstand, velferd, likestilling mellom mann og kvinne, med gode kår for minoritetane, osv. (Det er fælt i Israel, sett frå grannelanda: Karfolk blir ikkje eingong hengde fordi om dei er homofile, og kvinnfolk blir korkje steina eller piska fordi dei har på seg Ola-bukse og køyrer bil). – Nei, det er skummelt å ha slike utstillingsvindauga i nærleiken. I tillegg har dei i Israel det verste av alt – ytringsfridom og organisasjonsfridom. Alt dette kan koma til å setja ”grillur” i hovudet på folk, og dermed undergrava dei arabiske elitane sine privileg og maktposisjonar.
 
Spør du ein gjennomsnittleg europeisk journalist om kva jihad er, kva historia fortel om praksis sidan Profeten tok av seg silkehanskane i sine siste år, og kva som skjedde då jihad kom i sving som Heilag Krig etter Profetens død i 632, veit ho eller han lite eller ingenting.

I norske klasserom i dag blir islam framstilt som ”fredens religion.” Autoriserte lærebøker og leksika fortel ikkje lenger om det, men ifølgje CSPI (Center for the Study of Political Islam) har jihad slakta ned rundt 10 millionar buddhistar langs Silkevegen. Jødane fekk ofte slaveliknande status som dhimmiborgarar i Det Islamske Huset og måtte svara skatt etter herrefolkets innfallsmetode. Jødane kjenner soga om jihad, men det gjer ikkje folk i Europa, anten dei ligg trygt på sofaen i heimen eller sit under ein parasoll i Syden. I Afrika har over 120 millionar kristne og animistar bøtt med livet pga. jihad dei siste 1300 åra. Rundt 60 millionar kristne måtte lata livet i Midtausten og det s.k. ”europeiske” Nord-Afrika. Viktige delar av den storfelte hindu-sivilisasjonen gjekk under og om lag 80 millionar hinduar vart drepne. Dette er skrekkelege tal, truleg over 250 millionar. Rett nok: Overgrep har òg skjedd via krossferdene, heksebrenningane og inkvisisjonen, men målt i menneskeliv er det, i samanlikning, mikroskopiske tal.

Så religion er ikkje hipp som happ, eller like ille, som Karl Marx sa. Eigentleg er islam like mykje eit politisk system som ein religion. I tankegang og valdeleg virkemiddelbruk er det liten skilnad på kommunismen, nazismen, fascismen og islamismen. Dei er alle totalitære, rangerer menneske, med seg sjølve på toppen, og er grovt nedvurderande og brukar fantasifulle straffeutmålingar både mot dei menneske som tenkjer annleis, og dei som er annleis. Les Hamas-charteret, og kikk på Mein Kampf, skjønnar de kva eg meiner.   
Godtfolk! Eg spør dykk: Kva er det mest forlokkande ordparet, det magiske ordparet i internasjonale relasjonar i dag?

Tenk dykk om: Det blir særleg brukt mot Israel, til dømes når europeiske styresmakter og det nye kyrkjelege jet-settet kallar på partane i Midtausten-konfliktane. Orda er dialog og toleranse. Takk for det, men det hjelper lite når det heile tida, i realiteten, er tale om einvegstoleranse. Og med omsyn til all satsing på brubygging, den euro-arabiske dialogen, hjelper det lite når det er einvegskøyring på brua.

Israelarane drog seg heilt ut av Gaza, men kva fekk som takk for det? Dei fekk ettersendt ei gåvepakke med 8000 rakettar. Dersom busetjarar skulle dra seg ut av Vestbreidda, kva slags pakkepost ville dei få for det?

Israel vil ikkje, og kan ikkje, dra seg attende til sine grenser frå før 1967, dersom det ikkje vert stilt absolutte internasjonale garantiar for fred og at arabarstatane  respekterer Israel som suveren stat.

Israel har gjeve rause tilbod til sine arabiske motpartar fleire gonger allereie, men dei er blitt avviste kvar gong. Kvifor? Fordi det ville vera ei bremse mot planen om gjeninnføring av Kalifatet og ein strek i draumen om verdsherredøme.
                                                         
Dette fører meg over til punkt 2 – den arenaen som Israels fiendar verkeleg boltrar seg på, den arenaen som Den muslimske brorskapen og OIC har omgjort til å tene sine politiske føremål, nemleg FN. (Eg har skrivi om dette og andre forhold vedrørande Israel, Europa, USA, jihad, kristendomen og Vestens kultur i mi bok, Amerikabrevet: Europa i fare, som no  ligg føre i nytt paperback-opplag til ein hyggeleg pris).

I FN er Israel favoritthoggestabben. Same kva landet gjer eller ikkje gjer, er det kaskadar av resolusjonar og fråsegner mot Israel i Hovudforsamlinga og ulike særorganisasjonar. OIC køyrer eit felles med sine 58 medlemer i lag med ei lang rekkje andre diktaturstatar, slik at det alltid er solid fleirtal for å kritisere Israel. Israel eksisterer på eit knappenålshovud av eit landområde. Målt mot arabarane har dei 0.2 % av arealet og 2.0 % av folket. Israel blir konstant framstilt som overmakta og syndaren. Alt gale er Israel si skuld. Det sosiale elendet i Midtausten er Israel og sionistane si skuld. Ja, går det eit vassrøyr i Damaskus, står det visst ein jøde bak…

I ein periode på 43 år i FN vart Israel fordømt 321 gonger. Og den arabiske sida? Null gonger.

Dette hykleriet held fram, i FN i New York og på FN-konferansar verda rundt. Det blir kravt heilt andre mål og standardar av Israel enn av alle andre. Det er ein konsekvent hårreisande forskjellsbehandling.

Men toppen er vel noko som norsk presse og norske styresmakter aldri ser ut til å ha oppdaga eller tek fram. Dei 58 medlemene i OIC har sin eigen grunnlov som dei set over FN-erklæringa. I Kairo-dokumentet, underskivi av alle islamske statar i 1990, står det eksplisitt i sluttpragrafane, at dei set sharia-lovene over FN sine lover. Dei bryr seg ikkje om, og respekterer i røynda ikkje FN, men dei er med så lenge det er tjenleg. Israel kan hengast ut og vera lynavleiar for elendigheita i deira eigne land. Såleis er islamske statar og deira deltaking og virke i FN-systemet, i stor mon eit taktisk spel, og som Noreg aldri kritiserer.

Tredje og siste punkt: Media.
  
Eg var leiar i underkomiteen for media i Europarådet i Strasbourg i fire år, sat i det norske Kringkastingsrådet i åtte år, og i kulturkomiteen i Stortinget i tolv. Og så les eg mange aviser og ser på norsk fjernsyn kvar dag. Ein treng ikkje vera forskar for å sjå mønsteret i det som vert formidla. 

Når ein kjenner dei politiske grunnhaldningane blant europeiske og norske  journalistar generelt, når ein ser korleis utval av stoff i media, vinklingar av situasjonar, utelating av opplysningar (vart ikkje nemnt at Israel var først på Haiti med eit komplett hospital på kirurgisk nivå)… når ein ser framstillinga av partane i Midtausten og framstilling av parti og politikarar i Israel … då skjønnar me kvifor opinionen i Noreg som dei blir.

Tendensen i dei daglege drypp og kommentarar gjer sitt. Før hadde me Odd Karsten Tveit i to kanalar, no har me Sidsel Wold i fire.   

Det som nådde oss under Gaza-operasjonane ved nyttårstider i fjor, var skremmande. Hjarteskjerande skildringar, ofte Hamas-produserte innslag i tekst og foto bilete, og med Mads Gilbert i lidande triumf. Full demonisering av Israel. Ikkje eit spørsmålsteikn, ikkje eit ord om våpentransport i ambulansar, ikkje eit ord om plassering av militære kommandopostar i kjellarlokale på sjukehus og i skulehus. Og då boka kom, var det heller ikkje eitt kritisk spørsmål på pressekonferansen, men eit samla journalistkorps som braut ut i full applaus når forfattaren viste seg, og reportasje på reportasje på alle sendeplattformane i NRK, ei nyheitsdekning som om det skulle vera Kristi gjenkomst.

Eg meiner ikkje at alt i Israel er perfekt. Trass i at Israel er ein imponerande og kreativ suksess, kan leiinga ta i miss i einskilde situasjonar, som i alle andre land. Men det smakar stygt antisemittisme når kritikken utanfrå er så einspora og så alldeles utanfor ein kvar proporsjonalitet i høve til det motstandarane driv med. To millionar kristne er meia ned av muslimar i Sudan dei siste førti åra. Ikkje ein pip i FN, ikkje eit ord i norsk presse.

Sidan Israel kom til, har det falle nokre relativt få tusen palestin-arabarar i strid med israelske styrkar. Det er skrekkeleg, og det tilsvarar omtrent 1 person pr. dag. I same tidsrom har muslimar i Midtausten – seg i mellom – tatt livet av 11 millionar menneske. Det er omtrent 485 personar pr. dag.

Det er eit tal alle selektive og uopplyste hyklarar kan tenkje på. Dei kan òg ta med det faktumet at det i Kongo i året 2004 dobbelt så mange menneske vart drepne kvar veke som mellom Israel og palestin-arabarane på fire år. Men det var ingen interesse eller demonstrasjonar mot denne ufatteleg tragedien her heime. Kvifor? Sjølvsagt fordi venstresida ikkje bryr seg om drap av fattigfolk i stor skala dersom det ikkje skulda kan leggjast på israelarar eller amerikanarar.

Eg har berre tjuefem minuttar. Eg takkar. Som avrunding vil eg seia at det er omframt viktig at vener av Israel markerer seg, skriv avisinnlegg, tek til motmæle mot påstandar, held møte, støttar opp om gode initiativ. Det nyttar. All ære til journalist Tormod Strand i NRK som greidde å få gjennomslag i redaksjonen for sin reportasje om det aukande jødehatet i Oslo-skulen. Det har gjort inntrykk.
På meg gjorde det òg inntrykk at framståande folkevalde hevda at denne antisemittismen ”kom som en overraskelse.”

Sjølv sendte eg ein kronikk i Bergens Tidende tidleg i januar, med tittelen Demoniseringa av  Israel. Til mi uventa og store glede tok redaktøren artikkelen inn dagen etter. Av 58 lesarinnlegg var over 40 pro-Israel. Seinare sette eg kronikken inn i Noregs beste lokalavis, Hallingdølen, opplevde å få skyllebøtter av tilsvar frå venstreradikalt hald. Men etter ei veke snudde det. Folk tok til pennen, og det kom slike mengder med pro-israelske innlegg at redaktøren måtte stoppe debatten så ikkje avisa braut saman. Og no komande onsdag, som eit resultat av dette kraftige ordskiftet, blir ei ny avdeling av Med Israel For Fred, stifta, i Hallingdal.

Altså: Det nyttar! Det nyttar å gjera noko! Tidene kan snu. Det kan fort skje uventa ting, både i Iran, i Europa og her heime. Israel må ha vår sympati og støtte! Ansvaret for Israel er eit ansvar for alle som reknar seg som demokratar. Dette har ikkje med høgre og venstre å gjera, men med sivilisasjon. Israel er frontlina i ein global verdikamp. Israel sin kamp for demokrati og leverett bør difor vera vår eigen kamp.”

Hallgrim Berg har skrevet boken Amerikabrevet. Den kan bestilles her

Her kan du lese kronikken til Bernard-Henri Levy

Levy3”Det gjentas i det uendelige at blokaden av Gaza er innført av Israel. Men besitter man et minimum av hederlighet er man nødt til å slå fast at denne blokaden er innført i fellesskap av Israel og Egypt langs de to lands grenser til Gaza, og at alle de moderate arabiske regimer stilltiende aksepterer den.

Når man sier at blokaden er innført av Israel alene, kan det kun beskrives som misinformasjon. De moderate atabiske regimer er selvfølgelig mer enn tilfreds med at andre demmer opp for innflytelsen fra denne bevåpnede enklaven, denne fremskutte basen og kanskje en skjønn dag dette militære brohodet for Iran i regionen.

Påstanden om en ”total nådeløs” blokade og om at ”menneskeligheten er tatt som gissel” i Gaza ( Den tidligere franske statsministeren Dominique de Villepin i avisen Le Monde) er også misinformasjon.

Vi bør hele tiden minne hverandre om følgende: Blokaden omfatter kun våpen og materialene som kan brukes til å fremstille våpen. Blokaden forhindrer ikke at det daglig ankommer mellom 100 og 120 lastebiler via Israel med fødevarer, medisin og humanitært utstyr av enhver art. Menneskeligheten er ikke truet i Gaza, og det er løgn å påstå at folk dør av sult i Gaza by.

Det kan diskuteres om en militær blokade er den rette strategien for å svekke og en dag velte Ismail Haniyehs fascistislamiske regjering. Men det er misinformasjon når det er total taushet verden over om Hamas sin utrolige holdning, nå da konvoien har utført sin symbolske handling – å fange den jødiske staten i en felle og intensivere demoniseringen til et hittil usett nivå. Med andre ord: Nå når israelerne har gjennomført deres inspeksjon og sendt lasten med nødhjelp til dem som den opprinnelig var tiltenkt, blokerer Hamas for den samme hjelpen ved kontrollposten Kerem Shalom, der den står og råtner. Det får vi ikke vite.

For til helvete med varer som har passert det jødiske tollvesenets hender. Vekk med leketøy som fikk tårene frem i øynene på godjertede europeere, men som ble urent etter å ha stått i timevis i den israelske havnebyen Ashdod. Gazas barn er blitt utnyttet som et menneskelig skjold – eller kanonføde eller lokkemat til mediene – av den islamistiske banden som med vold grep makten for tre år siden. Barnenes lek eller deres ønsker er det siste noen tenker på i Gazastripen, men hvem sier det høyt? Hvem viser det minste tegn på indignasjon?

Liberation hadde en forferdelig overskrift nylig – ”Israel. Piratstaten” – som, dersom ord fremdeles betyr noe, kun kan bidra til å undergrave den jødiske stats legitimitet. Hvem har motet til å forklare at dersom det finnes en gisseltaker i Gaza, en, som iskaldt og skruppeløst utnytter menneskers, og især barns, lidelser, så er det ikke Israel, men Hamas.

Det ble også gitt en latterlig, men i en strategisk sammenheng katastrofal misinformasjon i den talen som Tyrkias statsminister holdt i Konya i det sentrale Tyrkia. Han, som selv fengsler enhver som offentlig nevner folkemordet på armenerne, men som ikke dessto mindre hadde den frekkhet å stå og fordømme ”Israels statsterrorisme” foran tusener av rasende demonstranter, som ropte antisemittiske slagord.

Og mere misinformasjon: klagesangen fra de nyttige idioter som er falt i klørene på de såkalte humanitære krefter som i den tyrkiske organisasjonen IHHs tilfelle er jihadbegeistrede, antiisraelske og antijødiske dommedagsfanatikere – både menn og kvinner – som få dager før episoden ga uttrykk for deres ønske om å ”dø som martyrer” (The Guardian 3.juni, Al Aqsa TV 30.mai)

Hvordan kan en forfatter av svenske Henning Mankells kaliber tillate at han blir utnyttet på denne måten?

Når han forteller oss at han overveier å forby at hans bøker blir oversatt til hebraisk, hvordan kan han så glemme den ukrenkelige skillen mellom en dum eller kritikkverdig regjering og de masser som ikke identifiserer seg med den? Hvordan kan en kinokjede (Utopia) i Frankrike på samme måte finne på å avlyse premieren på filmen ”Five Hours from Paris” utelukkende fordi manusforfatteren og instruktøren, Leonid Prudovsky, er israelsk statsborger?

Og de hyklerene som kritiserer Israels avvisning av kravet om en internasjonal undersøkelse av hendelsen, sprer også misinformasjon. Sannheten er, igjen, langt enklere og mere logisk. Det Israel avviser, er den undersøkelsen som er ønsket av FNs Menneskerettighetsråd – et organ som styres av stolte demokratier som Cuba, Pakistan og Iran. Israel vil unngå en prosedyre av samme slag som resulterte i den berømte Goldstone-rapporten om krigen i Gaza.

De fem dommerne i den kommisjonen – hvorav fire aldri hadde lagt skjul på deres militante antisionisme – brukte kun få dager på å sammenflikke 575 siders intervjuer med palestinske millitsfolk og sivile, og intervjuene var gjennomført under nøye tilsyn fra Hamas sine politisk kommisjonærer. Det var et hittil usett kjetteri under denne formen for arbeid.

En slik useriøs undersøkelse ville bare blitt en parodi på internasjonal rettssikerhet, og det kan Israel ganske enkelt ikke stå model for. Konklusjonene vill vært kjent på forhånd og ville som vanlig medvirke til å plassere regionens eneste og unike demokrati på anklagebenken uten motanklagede.

Jeg er stolt over å ha vært med på symbolske hjelpeaksjoner (både til Vietnam, marsjen for overlevelse i Kambodsja i 1979, diverse antitotalitære boikotter og, senest, aksjonen ved Sudans grense for å bryte den blokaden som skjulte massakrene i Dafur)

Jeg er med andre ord selv militant aktivist når det gjelder humanitære inngrep og den dertil hørende medieoppmerksomheten, men det er noe karikert og sjebnesvangert ved hele denne ynkelige historien.

Men så meget mere grunn er det til ikke å gi opp. Til å ta avstand fra at man vender opp og ned på verdiene. Det er en forvirret tid hvor vi bekjemper demokratier som om de var diktaturer eller fascistiske stater. Denne syndefloden av hat og vannvidd handler om Israel. Men den truer også noen av de mest verdifulle ting som er skapt gjennom de siste 30 års utveksling av ideer, særlig på venstrefløyen.”