Sikkerhetsgjerdet israelerne har bygget rundt Jerusalem har gitt de palestinske butikkeierne i Gamlebyen lengre vei til jobben, og mer penger i lommeboken. Terroren er redusert, turistene er tilbake og i Nablus går unge palestinske forretningsfolk på kino, og deretter på kafeer for å diskutere forretninger. Diretøren for Israel Center for Social and Economic Progress skriver I dagens utgave av Jerusalem Post at det i det siste året var en økonomisk vekst på 7 prosent i de palestinske områdene på Vestbredden, noe som skyldes en reduksjon i terroraktiviteter som et resultat av sikkerhetsgjerdet, som igjen har gjort det mulig å fjerne kontrollposter og gjort bevegelighetene av varer og tjenester enklere. For de mange palestinerne som jobber i Israel, eller av turisme i Bethlehem og andre palestinske byer, er inntektene økt betraktelig som et resultat av de rolige tidene som har fått turistene tilbake. I en uke i fjor testet Jan Simonsen virkningen av sikkerhetsgjerdet som slynger seg som et stygt sår i landskapet utenfor Jerusalems grenser, og har til formål å gjøre det vanskeligere for palestinske terrorister å ta seg inn i Israel. Her er hans reportasje: På den palestinske siden ”I en uke i fjor bodde jeg sammen med min palestinske venn, Motti Abdeen i hans hjem i landsbyten Beer Nabala på den palestinske siden av sikkerhetsgjerdet, som i deler av Jerusalem er bygget som en mur. Jeg stod opp ved sekstiden hver morgen for å kjøre til butikken i Gamlebyen, på andre siden av gjerdet, og tilbake til landsbyen igjen om kvelden. Tidligere hadde Abdeen-familien kun 15 minutters kjøretid til jobben. De tok hovedveien mellom Jerusalem og Ramallah, passerte en grensepost etter ca. 10 minutter, og svingte til venstre mot landsbyen. Nå var det verre. Sikkerhetsgjerdet sperrer den tidligere hovedveien. Den kan ikke brukes lenger. Vi må krysse sikkerhetsgjerdet ved grensepasseringen Al-Teb. Derfra kjører vi på en blanding av hovedveier og små humpete sideveier med en kvalitet som får meg til å bli flau over å klage på veistandarden i Norge. ”Hvem er det som har ansvaret for å asfaltere disse veiene, israeleren eller palestinerne,” spør jeg. ”Vet ikke,” svarer mine palestinske venner. Det virker det heller ikke som om noen andre gjør. I alle fall er det ingen som bryr seg. Palestinerne har ikke penger, og israelerne er lite lystne på å foreta investeringer i et område de regner med vil være en del av annen stat i fremtiden. Vi passerer en israelsk kontrollpost midt inne i det palestinske området.  Det er vanligvis ingen ventetid for å passere inn i de palestinske områdene gjennom Al-Teb. Ved kontrollposten kan det derimot oppstå lange køer, forteller palestinerne. Denne gangen er vi heldig. Vi blir vinket gjennom, og det er ingen biler foran oss. Jeg tar tiden. Det tok 48 minutter. Sikkerhetsgjerdet har forlenget kjøretiden med en drøy halvtime. Mindre søvn Det blir litt mindre søvn nå enn før gjerdet ble bygget. Vi må opp tidligere, før køene inn mot Jerusalem blir for plagsomme. I syvtiden setter vi av gårde.  Ved grensepasseringen Al-Teb er det lang kø. ”Minst en time,” sier mine venner, og kjører i stedet i retning av en mindre trafikkert grensepassering. ”Bedre å kjøre en omvei på en halv time enn å vente i kø i en time,” konkluderer de, og det virker for meg som et fornuftig regnestykke. Ved den neste grenseposten er det ingen kø. En sjarmerende vakker kvinnelig israelsk soldat kikker på passet mitt og spør om visum. Jeg forklarer at det ikke trengs, og får passet tilbake. Soldatene veksler noen ord på hebraisk med palestinerne. Plutselig bryter de ut i latter. ”Hun fortalte en morsom vits,” forklarer de etterpå. Stemningen er med andre ord gemyttlig.  Resten av uken går uten store problemene verken ved grensen eller kontrollpunktet. Først siste dagen virker køen uendelig lang ved kontrollposten på vei mot Beer Nabala. Men det løser mine venner greit. De kjører på utsiden av køen, og trenger seg inn etter den tredje bilen. ”Der sparte vi et par timer,” hevder de. Sikkert riktig, men ikke særlig høflig mot de andre bilistene. Jeg har gjennom årene passert grensen mellom Israel og de palestinske områdene uttallige ganger, og blitt stanset flere ganger i kontrollposter, alltid sammen med palestinske venner. Og inntrykket er ganske entydig. De israelske soldatene er ungdommer i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene. Jeg har aldri sett at de har opptrådt trakasserende mot mine venner. Som regel virker de avslappet og vennlige. Alle medaljer har to sider  Motti Abdeen og de andre palestinerne mistrives selvsagt med å ha fått over en halvtimes ekstra vei til jobben. Og det er åpenbart ikke særlig hyggeligere å vente en time i kø ved en israelsk kontrollpost enn det er å vente en time i kø ved et fergeleie på Vestlandet. Men alle medaljer har to sider. Her er den andre: Det er kunder i butikkene. Sikkerhetsgjerdet og de mange kontrollpostene strategisk plassert på Vestbredden, har dramatisk redusert antall utførte terrorhandlinger. I 2002 ble 234 israelere myrdet av selvmorsbombere som tok seg inn i Israel fra de palestinske områdene. I 2004 var tallet sunket til 41, og i 2006 til 8. I 2007 ble kun tre israelere drept i terroranslag. Det skortet imidlertid ikke på viljen. I følge Jerusalem Post ble 187 selvmordsangrep avverget av den israelske hæren i 2007, mye på grunn av sikkerhetsgjerdet og kontrollpostene. Og med redusert terror følger økt turisme. Strømmen av pilegrimer til Israel julen 2007 var den største siden den andre intifadaen begynte. Her hjemme blir inntrykket bekreftet av Rolf Solås i Sabra Fokus Reiser. I et intervju med Vesignet Helg i november 2007 bekreftet han at oppgangen i bestillinger av reiser fra Norge til Israel 2007 var betydelig, og 2008 ble enda bedre. Det betyr gode tider for suvenirbutikkene i Jerusalems gamleby. For fem år siden var butikkene tomme. Det hendte ofte at Motti Abdeen måtte dra hjem fra butikken uten et eneste salg hele dagen. Nå blomstrer omsetningen i familiens butikk nær Gravkirken. Og pengene trengs, med en mor som ble hjerteoperert i Amman mens jeg besøkte familien i Beer Nabala. Det koster penger. I motsetning til sønnene har hun ikke israelsk ID-kort, og må derfor betale regningen selv. Den palestinske selvstyreregjeringen gir ikke slike goder til sin befolkning. Det gjør derimot den israelske regjeringen. Derfor har sikkerhetsgjerdet fått en annen utilsiktet virkning: Palestinerne oppfattet det som et grensegjerde. Gresset er grønt på den israelske siden, og brunt på den palestinske. Derfor flytter de, til Jerusalem. ”Se her,” sier Motti Abdeen. Han står på taket på familiens treetasjes bolig, og peker mot nabohusene. De er mørklagt. ”I huset der borte er det plass til 12 familier. Nå er det bare en igjen. Alle flytter. Det begynner å bli tomt her i Beer Nabala,” sier han. I flere år har det vært en uoffisiell israelsk politikk å forsøke å redusere antall palestinere i Jerusalem, og samtidig øke den jødiske bosettingen. Det vil styrke Israels posisjon i forhandlingene om Jerusalems fremtid.  Nå flytter i stedet store mengder palestinere med israelsk ID-kort fra de palestinske nærområdene og inn i Jerusalem. "

DSC00123Sikkerhetsgjerdet israelerne har bygget rundt Jerusalem har gitt de palestinske butikkeierne i Gamlebyen lengre vei til jobben, og mer penger i lommeboken. Terroren er redusert, turistene er tilbake og i Nablus går unge palestinske forretningsfolk på kino, og deretter på kafeer for å diskutere forretninger.

Diretøren for Israel Center for Social and Economic Progress skriver I dagens utgave av Jerusalem Post at det i det siste året var en økonomisk vekst på 7 prosent i de palestinske områdene på Vestbredden, noe som skyldes en reduksjon i terroraktiviteter som et resultat av sikkerhetsgjerdet, som igjen har gjort det mulig å fjerne kontrollposter og gjort bevegelighetene av varer og tjenester enklere.

For de mange palestinerne som jobber i Israel, eller av turisme i Bethlehem og andre palestinske byer, er inntektene økt betraktelig som et resultat av de rolige tidene som har fått turistene tilbake.

I en uke i fjor testet Jan Simonsen virkningen av sikkerhetsgjerdet som slynger seg som et stygt sår i landskapet utenfor Jerusalems grenser, og har til formål å gjøre det vanskeligere for palestinske terrorister å ta seg inn i Israel. Her er hans reportasje:

På den palestinske siden

”I en uke i fjor bodde jeg sammen med min palestinske venn, Motti Abdeen i hans hjem i landsbyten Beer Nabala på den palestinske siden av sikkerhetsgjerdet, som i deler av Jerusalem er bygget som en mur. Jeg stod opp ved sekstiden hver morgen for å kjøre til butikken i Gamlebyen, på andre siden av gjerdet, og tilbake til landsbyen igjen om kvelden.

Tidligere hadde Abdeen-familien kun 15 minutters kjøretid til jobben. De tok hovedveien mellom Jerusalem og Ramallah, passerte en grensepost etter ca. 10 minutter, og svingte til venstre mot landsbyen. Nå var det verre. Sikkerhetsgjerdet sperrer den tidligere hovedveien. Den kan ikke brukes lenger.

Vi må krysse sikkerhetsgjerdet ved grensepasseringen Al-Teb. Derfra kjører vi på en blanding av hovedveier og små humpete sideveier med en kvalitet som får meg til å bli flau over å klage på veistandarden i Norge.

”Hvem er det som har ansvaret for å asfaltere disse veiene, israeleren eller palestinerne,” spør jeg.

”Vet ikke,” svarer mine palestinske venner. Det virker det heller ikke som om noen andre gjør. I alle fall er det ingen som bryr seg. Palestinerne har ikke penger, og israelerne er lite lystne på å foreta investeringer i et område de regner med vil være en del av annen stat i fremtiden.

Vi passerer en israelsk kontrollpost midt inne i det palestinske området.  Det er vanligvis ingen ventetid for å passere inn i de palestinske områdene gjennom Al-Teb. Ved kontrollposten kan det derimot oppstå lange køer, forteller palestinerne. Denne gangen er vi heldig. Vi blir vinket gjennom, og det er ingen biler foran oss.

Jeg tar tiden. Det tok 48 minutter. Sikkerhetsgjerdet har forlenget kjøretiden med en drøy halvtime.

Mindre søvn

Det blir litt mindre søvn nå enn før gjerdet ble bygget. Vi må opp tidligere, før køene inn mot Jerusalem blir for plagsomme. I syvtiden setter vi av gårde. 

Ved grensepasseringen Al-Teb er det lang kø. ”Minst en time,” sier mine venner, og kjører i stedet i retning av en mindre trafikkert grensepassering. ”Bedre å kjøre en omvei på en halv time enn å vente i kø i en time,” konkluderer de, og det virker for meg som et fornuftig regnestykke.

Ved den neste grenseposten er det ingen kø. En sjarmerende vakker kvinnelig israelsk soldat kikker på passet mitt og spør om visum. Jeg forklarer at det ikke trengs, og får passet tilbake. Soldatene veksler noen ord på hebraisk med palestinerne. Plutselig bryter de ut i latter. ”Hun fortalte en morsom vits,” forklarer de etterpå. Stemningen er med andre ord gemyttlig. 

Resten av uken går uten store problemene verken ved grensen eller kontrollpunktet. Først siste dagen virker køen uendelig lang ved kontrollposten på vei mot Beer Nabala. Men det løser mine venner greit. De kjører på utsiden av køen, og trenger seg inn etter den tredje bilen. ”Der sparte vi et par timer,” hevder de. Sikkert riktig, men ikke særlig høflig mot de andre bilistene.

Jeg har gjennom årene passert grensen mellom Israel og de palestinske områdene uttallige ganger, og blitt stanset flere ganger i kontrollposter, alltid sammen med palestinske venner.

Og inntrykket er ganske entydig. De israelske soldatene er ungdommer i slutten av tenårene eller begynnelsen av tjueårene. Jeg har aldri sett at de har opptrådt trakasserende mot mine venner. Som regel virker de avslappet og vennlige.

Alle medaljer har to sider 

DSC00116Motti Abdeen og de andre palestinerne mistrives selvsagt med å ha fått over en halvtimes ekstra vei til jobben. Og det er åpenbart ikke særlig hyggeligere å vente en time i kø ved en israelsk kontrollpost enn det er å vente en time i kø ved et fergeleie på Vestlandet. Men alle medaljer har to sider. Her er den andre:

Det er kunder i butikkene.

Sikkerhetsgjerdet og de mange kontrollpostene strategisk plassert på Vestbredden, har dramatisk redusert antall utførte terrorhandlinger. I 2002 ble 234 israelere myrdet av selvmorsbombere som tok seg inn i Israel fra de palestinske områdene. I 2004 var tallet sunket til 41, og i 2006 til 8.

I 2007 ble kun tre israelere drept i terroranslag. Det skortet imidlertid ikke på viljen. I følge Jerusalem Post ble 187 selvmordsangrep avverget av den israelske hæren i 2007, mye på grunn av sikkerhetsgjerdet og kontrollpostene.

Og med redusert terror følger økt turisme. Strømmen av pilegrimer til Israel julen 2007 var den største siden den andre intifadaen begynte. Her hjemme blir inntrykket bekreftet av Rolf Solås i Sabra Fokus Reiser. I et intervju med Vesignet Helg i november 2007 bekreftet han at oppgangen i bestillinger av reiser fra Norge til Israel 2007 var betydelig, og 2008 ble enda bedre.

Det betyr gode tider for suvenirbutikkene i Jerusalems gamleby. For fem år siden var butikkene tomme. Det hendte ofte at Motti Abdeen måtte dra hjem fra butikken uten et eneste salg hele dagen. Nå blomstrer omsetningen i familiens butikk nær Gravkirken. Og pengene trengs, med en mor som ble hjerteoperert i Amman mens jeg besøkte familien i Beer Nabala. Det koster penger. I motsetning til sønnene har hun ikke israelsk ID-kort, og må derfor betale regningen selv. Den palestinske selvstyreregjeringen gir ikke slike goder til sin befolkning.

Det gjør derimot den israelske regjeringen. Derfor har sikkerhetsgjerdet fått en annen utilsiktet virkning: Palestinerne oppfattet det som et grensegjerde. Gresset er grønt på den israelske siden, og brunt på den palestinske. Derfor flytter de, til Jerusalem.

”Se her,” sier Motti Abdeen. Han står på taket på familiens treetasjes bolig, og peker mot nabohusene. De er mørklagt. ”I huset der borte er det plass til 12 familier. Nå er det bare en igjen. Alle flytter. Det begynner å bli tomt her i Beer Nabala,” sier han.

I flere år har det vært en uoffisiell israelsk politikk å forsøke å redusere antall palestinere i Jerusalem, og samtidig øke den jødiske bosettingen. Det vil styrke Israels posisjon i forhandlingene om Jerusalems fremtid.  Nå flytter i stedet store mengder palestinere med israelsk ID-kort fra de palestinske nærområdene og inn i Jerusalem. “